Ferdelsrett/veirett – hvor langt strekker retten seg?

Ferdelsrett/veirett – hvor langt strekker retten seg?

Mange eiendommer har tinglyst en servitutt som gir andre – typisk eier av naboeiendommen – en rett til ferdsel over tomten. Men hva om naboen benytter bil over gårdstunet fremfor å gå? Eller når eieren av tomten bygger på eiendommen slik at det nesten ikke går an å ferdes der lenger?

Servituttloven regulerer såkalte «særrettigheter» over annen manns eiendom, så som ferdselsrett, rett til å hente vann, felle ved osv.
I lovens § 2 står det at verken eieren av tomten eller rettighetshaveren må benytte sin rett til tomten på en måte som urimelig eller unødvendig er til skade eller ulempe for den andre.
Av bestemmelsens neste ledd fremgår det at ved avgjørelsen av om noe er urimelig, skal det legges vekt på hva som er formålet med retten, hva som er i samsvar med tiden og forholdene og hva som er egnet til å fremme naturmangfoldet på stedet.

Det er altså ikke nok at adferden til den irriterende naboen er til skade eller ulempe – belastningen må være urimelig eller unødvendig. Dersom en rettighetshaver har tinglyst en parkeringsrett, kan det eksempelvis være lovstridig at han parkerer slik at han stenger for utsikten til eieren av tomten.

Enkelte sentrale dommer fra tiden etter at loven ble innført er følgende:

Rt. 1973 s. 229
RG 1970 s. 53 (Fosen)
RG 1977 s. 659 (Agder)
RG 1983 s. 1009 (Halden)
RG 1984 s. 192 (Frostating)
RG 1993 s. 30 (Agder)
RG 1993 s. 231 (Agder)

Det sentrale tvistetemaet i de fleste av disse dommene har vært bruk av gårdsveier til ferie- eller industriformål.

En annen sentral dom er LF-2005-117078 som gjaldt en tvist mellom to naboer om praktiseringen av en veirett. Lagmannsretten kom til at eieren av tomten parkerte på en slik måte at han hindret servitutthaveren i å utøve veiretten sin. Dette ble ansett å være til urimelig ulempe for innehaveren av veiretten.

I Rt. 2007 s. 604 (Heggelia) kom Høyesterett til at det ikke ville være urimelig å gi en veirett et nytt innhold i forbindelse med at den aktuelle eiendommen gikk over fra å være småbruk til å bli fritidsbolig.
I RG 2011 s. 802 presiserte likevel Agder lagmannsrett at den grunnleggende karakteren til en bruksrett ikke er utsatt for en dynamisk endring over tid. Det opprinnelige formålet vil derfor også senere være relevant. I dommen nevner lagmannsretten som eksempel at en bruksberettigets opprinnelige beiterett ikke går over til en hogstrett fordi det er dette som den bruksberettigede senere har fått mest bruk for.

Se også Frostating lagmannsretts dom 23. august 2012 (LF-2011-48752). En naustrett på naboeiendommen var benyttet til fiske til eget bruk og for salg. Det fisket som opprinnelige var drevet, ga ikke ny eier rett til å utnytte naustet og områdene rundt på land og i sjøen til næringsvirksomhet.

Den tidsmessige vurderingen kan lede både til begrensninger og utvidelser i servituttbruken. Etter hvert som ferdsel med bil har blitt mer og mer vanlig, har det blitt reist spørsmål om veirettigheter stiftet før bilens tid, senere kan benyttes med bil. Flere høyesterettsdommer har bygget på at hensikten med servitutten har vært å tillate ferdsel med til enhver tid vanlige fremkomstmidler. Overgangen fra kjøring med hest og kjerre til bil har da vært forankret i en vurdering av hva som samsvarer med «tida og tilhøva». Avgjørelser i denne retning, se bl.a. Rt. 1924 s. 583, Rt. 1937 s. 355 og Rt. 1968 s. 695.

Interessant i denne sammenheng er også Rt. 2007 s. 604. Her problematiseres ikke selve bilbruken, men avgjørelsen synes likevel å bygge på den forutsetning at veirett med bil er nødvendig for å sikre adkomstmulighet til eiendommen.

Avgjørelsene om veiretters utvikling i samsvar med «tida og tilhøva» er konkrete, så det er ingen automatikk i at enhver veirett skal gi rett til ferdsel med bil.
Se om dette f.eks. Rt. 1953 s. 1435 og Rt. 1957 s. 350.
I Agder lagmannsretts dom 30. mai 2013 (LA-2010-75989) ble en opprinnelig rett til å kjøre over fremmed eiendom med hest og kjerre for å komme til/fra eiendommens bakgård, tolket slik at retten i tråd med den generelle samfunnsutvikling i dag innebærer en rett til kjøring med bil.

Gulating lagmannsretts dom 9. oktober 2012 (LG-2011-110956) gjaldt spørsmålet om omfanget av en adkomstrett til en naustparsell. I reguleringsplan hadde kommunen åpnet for utbygging av småbåtanlegg for inntil 75 båter, inkludert inntil 25 parkeringsplasser på nausttomten. Lagmannsretten kom til at en slik utvidet bruk av adkomstservitutten ville være til urimelig skade og ulempe for den eiendommen saken gjaldt.

I RG 2012 s. 1311 gjaldt saken en rett til vinterbrøyting av vei i konflikt med ønsket om å beholde veien ubrøytet med tanke på bruk av veitraseen for skiløyper. Lagmannsretten kom til at veirett i hytteområde på fjellet ikke bare kunne benyttes til bilkjøring på barmark, men at «tida og tilhøva» tilsa at vinterbrøyting/bilkjøring om vinteren også måtte tillates. Ulempene for grunneiere som protesterte, ble ikke ansett urimelige eller unødvendige.

Det er også mulig å endre innholdet i servitutten der tidsmessige forhold har endret forutsetningene mellom partene. Reglene om dette finner vi servituttloven §§ 6 og 7. Retten kan imidlertid ikke omskipes uten at dette er påberopt av partene.

For mer om reglene om endring av servitutter – se vår artikkel om dette.

Dersom du trenger bistand i forbindelse med en nabotvist, oppfordres du til å ta kontakt via vårt kontaktskjema. En av våre erfarne advokater vil så kontakte deg for en uforpliktende innledende samtale om saken din.