LB-2002-00424

Saken gjelder krav om erstatning for håndverksarbeider.

Høsten 1997 oppsøkte Per Bjerve firmaet Gulvtech og snakket med innehaveren av enkeltmannsforetaket, Kjell Fjellbu, om leie av slipemaskin. Bjerve tok sikte på selv å slipe parkettgulvet hjemme i stuen i Harald Løvensskjolds vei 2b i Oslo.

Gulvtech er et spesialfirma som påtar seg sliping og lakkering av gulv, samtidig som firmaet også leier ut slipeutstyr til kunder som ønsker å gjøre arbeidet selv. Utbedring av et parkettgulv kan finne sted på i hvert fall to måter. Den ene og noe mer kostbare måten er å slipe bort lakken, helt ned til parkettens edeltreskikt. Alternativt kan man – der forholdene tillater det – matte ned lakken med en «nettingpad», slik at bare den øverste del av lakken slipes bort. Etter begge former for grunnarbeid påføres gulvet nye strøk med lakk.

Det er uenighet mellom Bjerve og Fjellbu om hva som passerte under samtalen dem i mellom. Fjellbu mener Bjerve uttrykkelig ble gjort oppmerksom på at metoden med nedmatting var risikofylt, idet det var fare for at den nye lakken ikke festet seg ordentlig til den gamle. Bjerve fremholder at han ikke fikk noe informasjon om denne faren.

En mann fra firmaet, Thomas Dalsborg, kom og så på gulvet, og det ble senere sendt et tilbud som omfattet nedmatting og lakkering som Bjerve aksepterte. Dalsborg kom tilbake og utførte arbeidet, og Bjerve betalte etterfølgende faktura av 17 oktober 1997 pålydende kr 4 881.

Etter noe tid oppdaget Bjerve lyse striper i skjøtene mellom parkettlamellene, og disse utviklet seg videre. Det viste at den nye lakken ikke festet seg til den gamle. Bjerve reklamerte skriftlig, antagelig i månedsskiftet januar/februar 1998. Det var så både muntlig og skriftlig korrespondanse mellom partene. Fjellbu kom med tilbud om å refundere Bjerve det han hadde betalt, uten at Bjerve fant å kunne akseptere dette som dekning av sitt tap. I brev av 5 februar 1998 fremsatte Fjellbu forslag om at partene kontaktet uavhengig ekspertise som begge kunne godta og som kunne finne frem til årsaken til lakkslippet.

Partene kom ikke frem til enighet om en bestemt sakkyndig. Bjerve kontaktet etter forslag fra en bekjent Teknologisk Institutt, som avga rapport den 16 februar 1999. Det ble der konkludert med at det var dårlig vedheft mellom ny og gammel lakk, og at dette først og fremst var synlig i lamellskjøtene, men at tape-avtrekk avslørte at vedheften heller ikke var god nok midt på lamellene. Videre ble det konkludert med at skaden måtte skyldes «mangelfull forundersøkelse av den som utførte lakkeringsarbeidet».

Per Bjerve – og ektefellen Ludmila Bjerve – reiste ved stevning 12 desember 2000 sak mot Kjell Fjellbu med krav om at Fjellbu skulle dømmes til å betale sliping og lakkering av det aktuelle gulvet, samt dekke utgiftene til rapporten fra Teknologisk Institutt på kr 3 950. Kjell Fjellbu tok til motmæle og påsto frifinnelse, subsidiært frifinnelse mot å betale ekteparet Bjerve kr 4 881. Ekteparet Bjerve endret senere påstanden ved å kreve opp til kr 14 000 for sliping og lakkering og opp til kr 5 000 for flytteomkostninger.

Oslo byrett avsa 30. november 2001 dom med slik domsslutning:

1. Kjell Fjellbu dømmes til å betale erstatning til Ludmila og Per Bjerve med 20 950 – tjuetusennihundreogfemti – kroner, med tillegg av 12 – tolv – prosent renter av 3 950 – tretusennihundreogfemti – kroner fra 11. mars 1999 og til betaling skjer. Beløpet forfaller til betaling 14 – fjorten – dager etter forkynnelsen.

2. Kjell Fjellbu dømmes til å betale saksomkostninger til Ludmila og Per Bjerve med 44 730 -førtifiretusensjuhundreogtredve – kroner, pluss merverdiavgift med 3 360 – tretusentrehundreogseksti – kroner, med tillegg av den rente som fremgår av forsinkelsesrenteloven § 3, første ledd, fra forfall og til betaling skjer. Beløpet forfaller til betaling 14 – fjorten – dager fra dommens forkynnelse.

Kjell Fjellbu har i rett tid anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Per og Ludmila Bjerve har tatt til gjenmæle.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus den 12 mars 2003. Kjell Fjellbu og Per Bjerve møtte med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble ført to vitner – hvorav ett sakkyndig vitne – og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. For lagmannsretten er det oppnevnt sakkyndig, sjefsingeniør Bjørn Jakobsen fra Norsk Treteknisk Institutt, i tilknytning til spørsmålet om lakkens vedheft til underlaget. Han fulgte ankeforhandlingen og supplerte sin tidligere avgitte skriftlige rapport.

Den ankende part, Kjell Fjellbu, har for lagmannsretten i hovedsak gjort gjeldende:

Resultatet av arbeidet Fjellbu utførte innebar ikke en mangel etter håndverkertjeneste-loven § 17. Resultatet var ankemotpartenes ansvar og risiko. Fjellbu orienterte Per Bjerve om at risikoen for manglende vedheft ved overlakkering var vesentlig større dersom parkettgulvet kun ble mattet før lakkering, i stedet for at dette ble slipt helt ned. Per Bjerve ble videre uttrykkelig gjort oppmerksom på at denne faren økte ytterligere dersom gulvet hadde vært behandlet med voksbestandige midler. I det første møtet fikk Bjerve også med informasjonsmateriell som omhandlet farene.

Bjerve ble videre informert om muligheten for at det kunne tas lakkprøver for å teste vedheft. Slike prøver ville medføre ekstra kostnader, som i så fall ville bli fakturert Bjerve, noe Bjerve ble gjort oppmerksom på. For å begrense kostnadene ønsket ikke Bjerve å rekvirere lakkprøver. Dette var følgelig et bevisst valg fra Bjerves side.

På denne bakgrunn anmodet Bjerve om å få et skriftlig tilbud på matting og lakkering av gulvet. Tilbudet ble gitt med forbehold om at sluttresultatet ikke kunne garanteres med den valgte metoden, nedmatting før overlakkering. Det er intet krav i håndverkertjenesteloven at et slikt forbehold tas skriftlig og det er ikke praksis i bransjen å gjøre det. Det muntlige uttrykkelige forbeholdet må også ses i sammenheng med det skriftlige informasjonsmaterialet som Bjerve mottok før han tok sin beslutning.

Arbeidet ble fagmessig utført som avtalt, jf håndverkertjenesteloven § 5. Blant annet ble gulvet preparert på den måte som var foreskrevet av lakkprodusenten før det ble lakket. Det foreligger derfor ikke mangelfullt utført arbeid i lovens forstand.

Subsidiært gjøres gjeldende at det foreliggende resultat ikke er en mangel idet resultatet må skyldes forhold på kundens side, for eksempel at det var rester av voksbestandige midler på gulvet. Det faktum at lakken ikke har sluppet hele gulvet, men i hovedsak i skjøtene, tyder på at det kun er enkelte steder det er manglende vedheft. Såperester og lignende vil typisk samle seg i skjøtene. Det er derfor svært nærliggende å slutte seg til at det kan være rester av midler brukt på gulvet som er årsaken til manglende vedheft på disse stedene. Dette er forhold på forbrukerens side som ikke kan lastes Fjellbu. Det foreligger følgelig ikke mangel, jf håndverkertjenesteloven § 17 første ledd, annet punktum.

Bjerves fremgangsmåte i forbindelse med reklamasjonen er kritikkverdig. Han har posisjonert seg ved å gå til Teknologisk institutt og han har alene satt premissene for de undersøkelser som skulle foretas. Fjellbu ble avskåret fra å komme med sin versjon av det faktiske hendelsesforløp.

Under enhver omstendighet er kravet fra Bjerve for sent fremsatt og må således være prekludert, jf håndverkertjenesteloven § 22.

Kommer lagmannsretten til at det foreligger ansvarsgrunnlag, anføres at byrettens erstatningsutmåling er basert på uriktig faktisk og rettslig grunnlag. Bjerve har ikke krav på nytt arbeide uten å betale mellomlegget mellom den avtalte metode, og den alternative metode som er nedsliping, jf håndverkertjenesteloven § 24 nr 4 annet punktum. Etter reklamasjonen fremsatte Fjellbu tilbud om at Bjerve enten kunne få refundert det opprinnelige betalte beløp, eller få slipt gulvet mot at han bekostet mellomlegget mellom full nedsliping/lakkering, og opprinnelig betalt beløp for nedmatting/lakkering. Senere tilbød Fjellbu at mellomlegget kunne halveres. Bjerve ville med det første tilbudet ha blitt holdt skadesløs, og tjent på det andre tilbudet. Alle forslag ble imidlertid forkastet av Bjerve uten nærmere begrunnelse.

Det anføres således at Bjerve uansett ikke har krav på erstatning, da han fikk tilbud om retting i samsvar med håndverkertjenestelovens bestemmelser. Atter subsidiært anføres at det fastsatte erstatningsbeløp på kr 14 000 er for høyt. Det ville ha kostet i underkant av kr 10 000 med sliping og lakkering. Det er videre ikke dokumentert at Bjerve vil bli påført utgifter forbundet med flytting overhodet. Under enhver omstendighet må utgiftene til rydding og flytting være vesentlig lavere enn kr 3 000. Utgiftene til Teknologisk Institutts rapport var ikke nødvendig for sikring av Bjerves krav, og han har derfor ikke krav på å få denne utgiften dekket. Uansett innebærer det mangelfulle grunnlaget for rapporten at denne er verdiløs for angjeldende sak, og således ikke nødvendig for å sikre Bjerves anførte krav.

Den ankende part har lagt ned slik påstand:

Prinsipalt:

Kjell Fjellbu frifinnes.

Subsidiært

Kjell Fjellbu frifinnes mot å betale kr 4 881 til Per og Ludmila Bjerve.

I begge tilfeller:

Per og Ludmila Bjerve dømmes til å betale saksomkostninger for så vel by- som lagmannsretten, med tillegg av lovens forsinkelsesrente til betaling skjer.

Ankemotpartene, Per og Ludmila Bjerve, har for lagmannsretten i hovedsak gjort gjeldende:

Lakkens manglende vedheft til underlaget innebærer en mangel i håndverkertjeneste-lovens forstand. Fjellbus fremstilling av kontakten mellom partene forut for arbeidets utførelse bestrides.

Per Bjerve henvendte seg til firmaet Gulvtech i den hensikt å leie en gulvslipemaskin med tanke på å utføre arbeidet selv. Ved fremmøte traff han Fjellbu som stilte spørsmål om Bjerve hadde slipt gulv før, noe Bjerve besvarte benektende. Fjellbu som fagmann og profesjonell ga derfor det råd at dette arbeidet måtte/burde utføres av profesjonelle. Dette ble akseptert av Per Bjerve som derfor ba om å få et tilbud på det arbeid som skulle utføres. Det ble der og da avtalt at Kjell Fjellbu skulle sende opp en mann for å se på gulvet, og gi et pristilbud. Bjerve fikk ikke noe informasjonsmateriell med hjem.

Avtalen ble fulgt opp ved at Kjell Fjellbus ansatt, Thomas Dalsborg, foretok befaring og vurdering av gulvet. Mens Dalsborg var på stedet ringte han til Fjellbu og diskuterte hva som burde gjøres. Etter at befaringen var foretatt ble det i henhold til avtale sendt et tilbud fra Gulvtech, uten at det er inntatt noen forbehold, forutsetninger eller ansvarsbegrensninger. Fjellbu er alene ansvarlig for de faglige vurderinger som ligger til grunn for tilbudet.

Som profesjonell burde Fjellbu ha sørget for at det ble foretatt lakk-/vedheftsprøve. Hadde dette blitt gjort ville man ha sett at det ikke var vedheft mellom gammel og ny lakk.

Under enhver omstendighet har den utførende håndverker en plikt etter håndverker-tjenesteloven til å frarå en løsning som ikke er forsvarlig, jf håndverkertjenesteloven §§ 7 og 8.

Hva angår rapporten som ble innhentet fra Teknologisk Institutt, bemerkes at det var Fjellbu som fremmet forslag om å innkalle en uavhengig part. Teknologisk Institutt er en nøytral og objektiv instans. I realiteten var partene enig om å engasjere noen fra instituttet.

Bjerves reklamasjon er åpenbart fremsatt i tide.

Det er positivt uriktig at Fjellbus tilbud ville ha ført til at Bjerve ble holdt skadesløs. Forslaget gikk ut på at Bjerve enten skulle få tilbake sine penger og derved sitte med et ødelagt gulv, alternativt kunne han få slipt gulvet mot betaling av differensen. Det er ikke bestridt at gulvet før behandling var lite slitt, og den gamle lakken hadde ingen slitasjemerker som gjorde det nødvendig å slipe gulvet helt ned. Stuegulvet er av lamellparkett-typen som har et edeltresjikt på ca 3 – 4 millimeter. Ved forsiktig sliping kan gulvet tåle ca. 1 – max 2 helslipinger før det må byttes. Ved en nedmatting – under forutsetning av at dette hadde vært gjort korrekt – ville man altså ikke ha angrepet/slipt ned treverket.

Slik situasjonen er etter Fjellbus feilaktige behandling av gulvet, må gulvet helslipes, noe som altså reduserer gulvets levetid med bortimot 50 %

Realiteten i tilbudet som Fjellbu fremsatte var at Bjerve skulle betale merkostnaden med å få gulvet sitt ødelagt i forhold til den behandling som opprinnelig skulle vært utført korrekt. Det er heller ikke tvilsomt at Fjellbu har opptrådt uaktsomt, kanskje grovt uaktsomt, ved ikke å ha tatt vedheftsprøver før gulvet ble hellakkert, jf blant annet at det står klare instruksjoner om dette på lakkboksene.

Bjerve har videre krav på erstatning for utgifter til flytting av møbler og rengjøring av stuen nok en gang. Fjellbu kan ikke høres med at man kan slipe støvfritt.

Prinsipalt anføres at det var enighet mellom partene om å bringe inn en nøytral utenforstående instans for å få vurdert skadene på gulvet. Teknologisk institutt er en nøytral instans og Fjellbu hadde vist svært lite initiativ til å få ryddet opp i saken, og må finne seg i at Bjerve, som satt med et ødelagt gulv og som ønsket fremdrift, fikk engasjert Teknologisk Institutt til å vurdere saken. Fjellbu hevdet i brev 5 august 1998 at mangelen skyldes krymping av treet eller såperester i langsgående skjøter, noe som åpenbart ikke er korrekt. Det var altså for å få fastslått gulvets tilstand at man var nødt til å kontakte Teknologisk Institutt, som også fant at vedheften mellom gammel og ny lakk ikke bare var dårlig i skjøtene, men over hele gulvet.

Ankemotpartene har lagt ned slik påstand:

1. Oslo byretts dom av 30 november 2001 i sak nr. 00-10424 A/20 stadfestes.

2. Kjell Fjellbu dømmes til å betale saksomkostninger til Ludmila og Per Bjerve for behandling i lagmannsretten med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.

Lagmannsretten bemerker:

Med støtte i forklaringene til den rettsoppnevnte sakkyndige, og det sakkyndige vitnet fra Teknologisk Institutt, tar lagmannsretten det utgangspunkt at nedmatting av det øverste skiktet av lakken med påfølgende nylakkering, er en forsvarlig – men noe risikofylt – måte å utbedre et brukt parkettgulv. Faren er at den nye lakken av ulike årsaker ikke fester seg ordentlig til den gjenværende gamle lakken. Kjell Fjellbu har fremholdt at det er sannsynligvis voks-/såperester som har hindret vedheften. Den rettsoppnevnte sakkyndige fra Norsk Treteknisk Institutt, sjefsingeniør Bjørn Jakobsen, har imidlertid konkludert slik i sin rapport:

Å peke på en klar årsak til vedheftproblemet er vanskelig. En kombinasjon av flere faktorer er sannsynlig.

At smuss etc. i bordovergangene medfører dårlig vedheft er klart. I og med at lakken hadde løsnet i en bredde på opp mot 1 cm, så er smuss sannsynligvis bare en del av forklaringen.

Kuving av bord under slipeprosessen, pga. av høy luftfuktighet, og dermed dårlig sliping på enkelte steder i bordovergangene kan være en årsak.

Lakken kunne presses/løftes vekk ved hjelp av kniv noen cm ut fra bordskjøter. Dette tyder på at vedheften er begrenset på enkelte steder, ut over der lakken synlig har sluppet underlaget. Hva dette skyldes vet vi ikke. Lakkvaliteten kan spille en rolle. Eventuelt også stedvis en overflate som fortsatt inneholder rester av forurensninger som reduserer vedheft.

Jakobsen tilføyde i sin vitneforklaring at man tidlig på 80-tallet, den gang gulvet ble lagt, ofte lakkerte parkettgulv med en lakktype som ga en svært hard overflate og som senere lakk kunne ha vansker med å feste seg til.

Det er intet i saken som skulle tilsi at det mislykkede resultatet skyldes forhold på Bjerves side. Konklusjonene fra Jakobsen, og det sakkyndige vitnet fra Teknologisk Institutt, gir imidlertid grunnlag for å slutte at det arbeid som ble utført ikke har vært tilfredsstillende. I tillegg er det slik at en forholdsvis enkel lakk-/vedheftsprøve kunne ha avdekket om det var problemer mellom gammel og ny lakk. Det er ikke tale om kostbare analyser, men forsøk med å matte og lakkere på avgrensete områder. Denne fremgangsmåten anbefales så vidt forstås også av flere lakkprodusenter. Resultatet i dag viser at dette burde ha vært gjort.

Lagmannsretten legger til grunn at fagmessig utført nedmatting i kombinasjon med valg av kompatibel lakktype, ville ha gitt et godt resultat. Når resultatet uteble vil dette i utgangspunktet måtte anses som en mangel i håndverkertjenesteloven § 17s forstand.

Fjellbu har imidlertid gjort gjeldende at han uttrykkelig orienterte Bjerve om de farer som var forbundet med nedmatting og overlakkering, samt at han orienterte om muligheten for å ta lakkprøver, men at Bjerve takket nei. Bjerve bestrider at han hørte noe om dette, slik at det i utgangspunktet foreligger påstand mot påstand. Fjellbus forklaring støttes imidlertid et stykke på vei av forklaringen til Thomas Dalsborg som utførte selve arbeidet. Hans forklaring om at det ble tatt forbehold virket dog mer å være basert på antagelser om hva Fjellbu hadde/burde ha tatt av forbehold, fremfor en klar erindring av hva han selv hadde sagt til Bjerve.

Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at det ikke er tilstrekkelig bevist at Per Bjerve ble orientert om risikoen forbundet ved nedmatting og overlakkering på en adekvat og fyllestgjørende måte. Heller ikke kan det legges til grunn at han positivt takket nei til at det ble foretatt lakkprøver, i hvert fall ikke slike enkle prøver som retten er inne på ovenfor. Videre er det ikke bevist at Fjellbu tok forbehold om at Bjerve måtte bære risikoen. Lagmannsretten er enig med byretten i at Fjellbu som den profesjonelle aktøren burde ha sikret notoritet for et så viktig forbehold som det her er tale om. Det skulle også svært lite til av nedtegnelser dersom det var slik som hevdet av Fjellbu, at Bjerve uttrykkelig påtok seg risikoen for at resultatet kunne bli som det ble.

I en slik mangelssituasjon innebar Fjellbus tilbud om tilbakebetaling ikke full dekning av Bjerves økonomiske tap. Bjerve var nå bragt i en posisjon der han uansett måtte slipe ned den nye lakken som var påført. Til dette kommer utgifter til rydding med mer, jf nedenfor. Det er for øvrig ingen holdepunkter forut for ankeforhandlingen for at Fjellbu tilbød Bjerve å halvere differensen mellom nedmatting og nedsliping. Forholdet har uansett ingen betydning for utfallet.

Det er ikke tvilsomt at ekteparet Bjerve har reklamert i tide. Det omtvistede arbeidet ble utført i oktober 1997 og mangelen avdekket seg gradvis mot årsskiftet. Skriftlig reklamasjon fant sted senest i månedsskiftet januar/februar 1998 i full overensstemmelse med reklamasjonsfristene i håndverkertjenesteloven § 22.

Når det gjelder erstatningsutmålingen, kunne utgiften til nedslipping og lakkering ha vært bedre dokumentert, men hensett til at Fjellbu selv ville ha forlangt ca kr 10 000 i 1997, er det sannsynlig at normalprisen var en del høyere ved avsigelsen av byrettens dom i slutten av 2001. Under noe tvil legger lagmannsretten til grunn at byrettens anslag på kr 14 000 – som var i tråd med Bjerves – bør legges til grunn. Det tilføyes at det ikke kan være riktig å se det slik at Bjerve får dekket mer enn sitt økonomiske tap, ved at han får erstatning for en dyrere tjeneste enn det han bestilte. Lagmannsrettens forutsetning ovenfor er at nedmatting var en forsvarlig metode, forutsatt grundig forarbeid og valg av rett lakktype. Denne metoden er Bjerve avskåret fra å bruke i dag.

Lagmannsretten er videre enig med Bjerve i at hans økonomiske tap også må omfatte utgifter til rydding, flytting og rengjøring. Slike utgifter ligger innenfor det som Fjellbu med rimelighet kunne ha forutsett som mulig følge av forholdet, jf håndverkertjeneste-loven § 30 nr 1 annet punktum. Kr 3 000 slik som fastsatt av byretten fremstår som et sannsynlig minstebeløp.

Lagmannsretten er også enig med byretten i at Bjerve har krav på å få dekket utgiften til rapporten fra Teknologisk Institutt. Utgiften må anses pådratt for at Bjerve skulle sikre sitt krav. Etter at Bjerve sa seg uenig i at Fjellbus tilbud holdt ham skadesløs, fastholdt Fjellbu at årsaken til at lakken ikke festet seg var forhold på Bjerves side. Bjerve hadde da foranledning til å få utredet dette spørsmålet hos en uavhengig fagkyndig instans, og Fjellbus forbehold om å samtykke i valget endrer ikke dette.

Byrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten heller ikke har merknader til byrettens omkostningsoppgave.

Anken har vært forgjeves. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven § 180 første ledd tilpliktes Kjell Fjellbu å dekke ekteparet Bjerves omkostninger for lagmannsretten. Det kan ikke ses å foreligge slike særlige omstendigheter som kan begrunne at det gjøres unntak fra denne erstatningsplikt. Advokat Carlsen har fremlagt omkostningsoppgaver på til sammen kr 64 852, hvorav kr 12 552 er mva. Salær er beregnet med kr 46 300 eks. mva. Det har ikke kommet merknader til oppgaven som legges til grunn.

I tillegg må Fjellbu dekke utgiftene til den rettsoppnevnte sakkyndige slik disse endelig fastsettes av lagmannsretten. Fjellbu har allerede lagt ut for to fakturaer fra den sakkyndige av henholdsvis 16 juli og 4 oktober 2002.

Dommen er enstemmig.

D o m s s l u t n i n g:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Kjell Fjellbu til Ludmila og Per Bjerve 64 852 – sekstifiretusenåttehundreogfemtito – kroner med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 % årlig, fra forfall og til betaling skjer.

Hilde Wiesener Haga Agnar A. Nilsen jr Ole-Erik Knudtzon-Øie

Bekreftes for
førstelagmannen: