LB-2004-10723

Saken gjelder krav fra entreprenør om betaling for rehabilitering av to bad og motsøksmål fra byggherren med krav om prisavslag og erstatning som følge av mangler ved de utførte arbeider.

Harald og Randi Benestad hadde i 1999 hatt noen oppussingsarbeider i sin bolig i Røahagen 34 i Oslo. Til dette hadde de engasjert Twin Bridge AS som drives av Henning Bokneberg. Bokneberg er utdannet som sivilingeniør, men har de siste årene drevet som snekker. Benestads var fornøyd med arbeidene, og da de vinteren 2000 skulle pusse opp sine to bad fikk de – etter først å ha innhentet et anbud fra et rørleggerfirma på Bekkestua – et tilbud fra Twin Bridge 19. januar 2000. Prisen var på 239.800 kroner pluss merverdiavgift. I tilbudet het det at det var forutsatt kontinuerlig arbeid med begge bad og at hele arbeidet ville ta cirka fem uker. Den 28. februar 2000 leverte Twin Bridge et tilleggstilbud som det ikke er nødvendig å gå nærmere inn på.

Arbeidet ble påbegynt i uke 7 som startet mandag 9. februar. Meningen var at Bokneberg selv skulle gjøre grunnarbeider med avretting av gulv og vegger for flislegging, og at han skulle leie inn underentreprenører for selve flisleggingen og for rørlegger- og elektrisitetsarbeidene. Han skulle selv montere skap, speil, legge tak og lignende.

Til flisleggingen hadde Twin Bridge engasjert et firma i Oppdal som hadde mye av virksomheten sin i Osloområdet. Da de kom første gang 20. mars 2000 satte de opp noen veggfliser, men kom ganske snart til at grunnarbeidene var for dårlige, rev ned flisene og avtalte med Bokneberg at han skulle gjøre ytterligere grunnarbeider før de kom tilbake. Bokneberg gjorde ytterligere grunnarbeider i dagene før 23. mars 2000 da han reiste til USA på et planlagt treukers besøk hos sin sønn i USA.

Flisleggerne kom andre gang 27. mars 2000. De mente at grunnarbeidene fremdeles ikke var gode nok. De fikk kontakt med Bokneberg i USA og avtalte med ham at de selv skulle utføre nødvendige grunnarbeider og fortsette med flisleggingen. Etter et par dagers arbeid reiste to av Oppdalfirmaets flisleggere tilbake til Oppdal og etterlot en mann fra Latvia som skulle fullføre arbeidet. Benestads kunne ikke kommunisere med ham da han ikke behersket norsk eller noe annet fremmedspråk.

Etter at Bokneberg var kommet hjem fra USA 6. april fikk Benestads kontakt med ham 10. april 2000 og reklamerte på flisarbeidene. Twin Bridge på sin side reklamerte overfor firmaet i Oppdal. Den 13. april 2000 ble Benestads og Twin Bridge enige om hvordan reklamasjonsarbeidene skulle utføres. Det ble satt opp en skriftlig avtale hvor det fremgikk at arbeidene skulle begynne 13. og 14. april 2000 med arbeid Bokneberg selv skulle utføre og fortsette mandag 17. og tirsdag 18. april 2000 da flisleggerne skulle påbegynne flisleggingen og arbeide frem til klokken 1400. I påvente av fliser fra Italia til badet oppe, skulle fliser der monteres og fuges 25. og 26. april 2000 og arbeidet sluttføres.

Mandag 17. april 2000 hadde Harald Benestad tatt fri fra jobben for å vente på flisleggerne, men da de ikke var kommet i 12-13 tiden gikk han på jobben. Flisleggerne ankom like før klokken 1600 og de slapp da ikke inn i huset.

I de følgende dager var det utveksling av telefakser mellom Benestads og Twin Bridge.

Partene er enige om at Benestad har betalt Twin Bridge 171.917 kroner inkludert merverdiavgift for utførte arbeider og for materialer/innredninger.

Twin Bridge AS tok ut forliksklage mot Harald Benestad og ved forliksrådets kjennelse 7. desember 2000 ble saken henvist til retten. Den 25. oktober 2001 tok Twin Bridge AS ut stevning mot Harald Benestad med påstand om å bli tilkjent 100.850 kroner. Den 11. desember 2001 innga Harald Benestad tilsvar med påstand om frifinnelse og tok samtidig ut stevning i motsøksmål med påstand om å bli tilkjent inntil 143.285 kroner. Twin Bridge AS innga tilsvar i motsøksmålet den 9. januar 2002 og nedla påstand om frifinnelse.

Etter begjæring fra Twin Bridge AS besluttet Oslo tingrett den 27. februar 2002 å forene saken mellom Twin Bridge AS og Harald Benestad med en sak mellom Twin Bridge AS og Flis og Skifer AS på Oppdal. Saken mellom Twin Bridge AS og Flis og Skifer AS ble begjært hevet som forlikt ved felles prosesskrift datert 29. november og 2. desember 2002. I saken mellom Twin Bridge AS og Harald Benestad avsa Oslo tingrett 14. januar 2003 dom med slik domsslutning:

I hovedsøksmålet:

1. Harald Benestad frifinnes.

2. Twin Bridge AS v/ styrets formann dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse til å betale kr 55.800 – femtifemtusenåttehundre 00/100 – i saksomkostninger til Harald Benestad med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

I motsøksmålet:

1. Twin Bridge AS v/ styrets formann dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse til å betale til Harald Benestad kr 119.726 – kroneretthundreognittentusensyvhundreogtjueseks 00/100 – med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra 11. januar 2002 til betaling skjer.

2. Twin Bridge AS v/ styrets formann dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse til å betale kr 41.130 – kronerførtientusenetthundreogtretti 00/100 – i saksomkostninger til Harald Benestad med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

Twin Bridge AS har i rett tid påanket tingrettens dom. Harald Benestad har tatt til motmæle. Hovedforhandling ble holdt 2. og 3. juni 2004 i lagmannsrettens rettslokaler i Rosenkrantzgaten, Oslo. Twin Bridge AS møtte med sin prosessfullmektig og ved styreformannen og majoritetseier Henning Bokneberg som avga forklaring. Harald Benestad møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Det ble avhørt i alt fire vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Om saksforholdet for øvrig vises det til tingrettens dom og det som fremgår nedenfor.

Twin Bridge AS har i korte trekk gjort gjeldende:

Når det gjelder hovedsøksmålet hadde Twin Bridge utbedringsrett, og denne retten har tingretten tolket uriktig. Det var inngått bindende avtale om retting og Benestad hadde ikke anledning til å nekte retting med hjemmel i håndverktjenesteloven §24. Det forelå en mangel, men det var ikke til vesentlig ulempe for Benestad at denne ble rettet av Twin Bridge, og han hadde heller ikke særlig grunn til å motsette seg retting. Rettingen kunne skje innen rimelig tid. Twin Bridge hadde rett til å heve avtalen etter §43 (1) b og c som følge av manglende medvirkning fra Benestads side. Twin Bridge krever den positive kontraktsinteresse etter §44, jf §40 (2).

Når det gjelder motsøksmålet har Benestad ikke rett til prisavslag etter §25 da han nektet å motta retting, jf §25 (1) annet punktum. Han har ikke krav på erstatning etter §28. Sett som mangel er erstatning utelukket da han nektet å motta retting, jf §21 bokstav b. Sett som forsinkelse forelå det ikke noe avvik fra tidsplanen. Det var ikke satt noen sluttdato, og Benestad har ikke reklamert på tiden.

Subsidiært gjøres det gjeldende at hvis Benestad hadde grunn til å nekte retting, har han ikke oppfylt tapsbegrensningsplikten etter §30 (2) og §24 (4) for «arbeid og materialer som ikke omfattes av prisen». Dette har ikke tingretten tatt hensyn til. De gjenstående arbeider ville kunne vært utbedret for cirka 30.000 kroner.

Twin Bridge AS har lagt ned slik påstand:

1: Hovedsøksmålet:

Harald Benestad dømmes til å betale Twin Bridge AS erstatning etter rettens skjønn oppad begrenset til kroner 147.690,- inkl. mva med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra 25. mai 2000 til betaling skjer.

2: Motsøksmålet:

Prinsipalt:

Twin Bridge AS v/ styrets leder frifinnes.

Subsidiært:

Twin Bridge AS v/ styrets leder dømmes til å betale erstatning/prisavslag til Harald Benestad etter rettens skjønn begrenset oppad til kroner 50.000,-.

3: For begge søksmål:

Twin Bridge AS v/ styrets leder tilkjennes saksomkostninger for tingrett og lagmannsrett innen 2 uker fra lagmannsrettsdommens forkynnelse med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.

Harald Benestad har i korte trekk gjort gjeldende:

Det er enighet om at det forelå en mangel ved de arbeidene som det var avtalt retting for. Avtalen om retting ble misligholdt. Benestad nektet i første omgang ikke retting, men da det i tiden etter 18. april 2000 ble klart at Twin Bridge ikke hadde fulgt våtromsnormen og at det derfor forelå ytterligere feil og mangler enn det han hadde reklamert på, hadde han rimelig grunn til å motsette seg fortsatt retting.

Henning Bokneberg har tatt på seg et oppdrag han ikke var kvalifisert for. Han har ikke fulgt våtromsnormen som må gjelde som krav til fagmessig utførelse og som avtalt med mindre noe annet uttrykkelig fremgår. Avtalen gjaldt et førsteklasses bad.

Det var ikke noe stort poeng for Benestad at arbeidet skulle ta akkurat fem uker, men i påskeuken var det gått 10 1/2 uke. Dette var i seg selv grunnlag for heving etter håndverkertjenesteloven §15. Arbeidet er ikke fagmessig utført etter §5, og det var adgang til heving etter §26.

Harald Benestad har lagt ned slik påstand:

I hovedsøksmålet:

Oslo tingretts dom punkt 1 stadfestes.

I motsøksmålet:

Oslo tingretts dom punkt 1 stadfestes.

I begge tilfelle:

Harald Benestad tilkjennes saksomkostninger for tingrett og lagmannsrett, med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.

Lagmannsretten som har vært satt med to fagkyndige meddommere skal bemerke:

Ved den skriftlige avtale om retting som partene inngikk 13. april 2000 hadde Twin Bridge akseptert at det var estetiske mangler ved de flisarbeider som var utført. Reklamasjonsarbeidene for flisene skulle påbegynnes mandag 17. og tirsdag 18. april 2000, det vil si i begynnelsen av påskeuken. Det fremgikk av avtalen at hvis arbeidene andre dag kunne starte senest klokken 0900, skulle de være ferdige innen klokken 1400. Lagmannsretten finner bevist at tidspunktene var satt av hensyn til familien Benestad. Det var ikke avtalt noe om når arbeidet skulle starte mandag, men lagmannsretten legger til grunn at en naturlig forståelse må være at det skulle arbeides på vanlig dagtid og om nødvendig litt utover ettermiddagen.

Det er anført at årsaken til forsinkelsen var at flisleggeren som startet fra Oppdal natt til mandag eller tidlig mandag morgen hadde punktert på Elverum og således ikke rakk frem før cirka klokken 1600. Lagmannsretten legger til grunn at Benestad ikke fikk opplysninger om forsinkelsen, og at han hadde rett til ikke å la håndverkerne starte opp noe arbeid så sent mandag. Lagmannsretten legger til grunn at hvis det skulle være noe håp om at det planlagte arbeidet skulle bli ferdig innen klokken 1400 neste dag, måtte det vært arbeidet til sen kveld mandag, noe Benestad hadde anledning til å motsette seg. Lagmannsretten finner det imidlertid lite sannsynlig at det ville vært mulig å holde fristen for alt det arbeid som var beskrevet. Benestads opptreden mandag 17. april 2000 var rettmessig.

I tillegg til den samtalen med Bokneberg, som var til stede da flisleggerne ikke slapp inn i huset, samtalte Benestad og Bokneberg på telefon senere 17. april 2000. Tidlig tirsdag morgen sendte Benestad en faks til Bokneberg hvor han krevde at det enten ble benyttet «profesjonell murmester/flislegger til grunnarbeid og flislegging (…)» eller at «arbeidet avsluttes og kontrakten heves (…)». Han skrev deretter:

Hvis vi ikke blir enige om ett av alternativene, ser vi oss nødt til å få en nøytral gjennomgang av en fagmann, og gjennom vår advokat gjøre krav på erstatning overfor deg.

Bokneberg svarte i faks samme dag at saken burde «kunne løses på minnelig vis». Benestad ba i en svarfaks om at Bokneberg tok «stilling til de 2 alternativene for å løse denne saken i minnelighet».

Lagmannsretten legger til grunn at partene på dette tidspunkt fremdeles var i forhandlingsposisjon.

I løpet av påskeuken tok Benestad kontakt med byggmester Freddy Engebretsen. Torsdag 20. april 2000 så han på arbeidene og foretok en test for å se om gulvet på badet oppe var tett. Han tettet sluket og fylte på vann som det var meningen skulle stå i noen dager for å observere mulige utettheter. Etter få minutter var det omfattende og kraftige lekkasjer langs rørgjennomføringene ned til etasjen under. Han påpekte en rekke andre forhold og konkluderte med at «(ve)gger og gulv flislegges på nytt».

I faks til Bokneberg fredag 21. april 2000 stilte Benestad en del spørsmål og ba om å få se hans våtromssertifikat. Det var ytterligere kontakt mellom partene utover våren, men med sitt syn på saken er det ikke nødvendig for lagmannsretten å gå inn på dette. Lagmannsretten legger til grunn at begge parter mente å ha rett til å heve avtalen.

Bokneberg har i lagmannsretten opplyst at han på tidspunktet for arbeidene ikke hadde våtromssertifikat og at han ikke fulgte våtromsnormen. Han stiller seg uforstående til lekkasjene i badet oppe, og har forklart at han der har lagt membran og at gulvet skulle være tett. På badet nede har han bare lagt membran for som han sa «å beskytte» varmekablene. Han anga som grunn for å velge denne løsning at badet nede lå over en krypkjeller hvor det kunne komme fuktighet nedenfra. Han har påpekt at plan- og bygningsloven med forskrifter ikke krever at våtromsnormen følges.

Lagmannsretten finner at saken var kommet i et nytt lys etter at Engebretsen hadde sett på badene, og det var konstatert store lekkasjer i badet oppe. Nå var det ikke lenger spørsmål om estetiske mangler og mulige forsinkelser, men om det forelå grunnleggende kvalitetsmangler.

Lagmannsretten legger til grunn at våtromsnormen må følges for et arbeid kan sies å være i samsvar med god håndverksmessig standard, noe Benestad etter avtalen hadde grunn til å forvente. Dette må gjelde med mindre det velges andre like gode faglige løsninger.

Lekkasjene i badet oppe viser at grunnarbeidene er mangelfullt utført. I badet nede er det ikke lagt membran, men etter lagmannsrettens mening tilsier forholdene slik de er beskrevet at duk skulle vært lagt. Mulig fuktighet nedenfra burde vært løst på annen måte.

Etter lagmannsrettens mening kan det ikke være noen tvil om at oppdraget ikke var utført i samsvar med håndverkertjenesteloven §5 (1). De omfattende lekkasjene på badet oppe viste at arbeidene ikke var i samsvar med god håndverksmessig standard. Det samme gjelder den valgte løsning for gulvet på badet nede. Dertil kommer manglene med flisene både med hensyn til grunnarbeidene og utførelsen. Det kan ikke være tvil om Benestad hadde god grunn til og rett til å motsette seg retting etter §24 (2), samt å heve etter §26 (1) da formålet med oppussingen var vesentlig forfeilet.

Tingrettens dom post 1 i hovedsøksmålet blir å stadfeste.

Harald Benestad har etter håndverkertjenesteloven §25 og §28 krav på prisavslag/erstatning som svarer til de utgiftene han vil ha for å sette de to badene i den stand de skulle ha hatt etter avtalen med Twin Bridge. Det er opplyst at Benestad har ventet på utfallet av saken for å fullføre oppussingen. For tingretten krevde Benestad et beløp begrenset oppad til 143.285 kroner, mens han ble tilkjent 119.726 kroner. Han har opplyst at han har latt være å anke av prosessøkonomiske grunner, ikke fordi han mener beløpet er riktig.

Lagmannsretten finner det klart at Twin Bridge sin vurdering på cirka 30.000 kroner, men høyst 50.000 kroner, er altfor lav. Ved vurderingen bygger lagmannsretten på at Benestad ikke er forpliktet til å innhente tilbud fra forskjellige leverandører. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å vurdere hver enkelt post i det kravet Benestad har satt opp, men finner at det samlede beløp tingretten har tilkjent er i samsvar med mangelens betydning og er rimelig.

Tingrettens dom i post 1 i motsøksmålet blir etter dette å stadfeste.

Anken fra Twin Bridge AS har vært forgjeves i begge søksmål, og lagmannsretten finner ikke grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen om erstatningsplikt for saksomkostningene i tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten er videre enig med tingretten i at Harald Benestad bør tilkjennes saksomkostninger i begge søksmål for tingretten.

Lagmannsretten finner ikke tilstrekklig grunn til å fravike det skjønn tingretten utviste da saksomkostningene for tingretten i begge søksmål ble nedsatt. Tingrettens dom post 2 i hovedsøksmålet og post 2 i motsøksmålet blir etter dette å stadfeste.

For lagmannsretten har advokat Vagle fremlagt omkostningsoppgaver i begge søksmål som inkluderer de beløp han krevde for tingretten.

I hovedsøksmålet utgjør kravet for lagmannsretten 40.000 kroner. Det er ikke kommet innvendinger mot oppgaven som legges til grunn som rimelig og nødvendig for en forsvarlig utførelse av saken. Med tillegg av merverdiavgift på 24 prosent med 9.600 kroner blir det samlede beløp 49.600 kroner. Det er ikke krevd avsavnsrenter for omkostningene for tingretten, og forsinkelsesrenter blir å tilkjenne fra forfall som er to uker etter forkynnelse av lagmannsrettens dom.

I motsøksmålet utgjør kravet for lagmannsretten 40.000 kroner. Det er ikke kommet innvendinger mot oppgaven som legges til grunn som rimelig og nødvendig for en forsvarlig utførelse av saken. Med tillegg av merverdiavgift på 24 prosent med 9.600 kroner blir beløpet 49.600 kroner. Dertil kommer rettsgebyr for tingretten med 3.930 kroner. Det samlede beløp for lagmannsretten i motsøksmålet blir 53.530 kroner. Det er ikke krevd avsavnsrenter for omkostningene for tingretten, og forsinkelsesrenter blir å tilkjenne fra forfall som er to uker etter forkynnelse av lagmannsrettens dom.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

I hovedsøksmålet:

1. Tingrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Twin Bridge AS til Harald Benestad 49.600 -førtinitusensekshundre- kroner innen to uker fra lagmannsrettens dom, med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 9,25 -ni25/100- prosent, fra forfall til betaling skjer.

I motsøksmålet:

1. Tingrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Twin Bridge AS til Harald Benestad 53.530 -femtitretusenfemhundreogtretti- kroner innen to uker fra lagmannsrettens dom, med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 9,25 -ni25/100- prosent, fra forfall til betaling skjer.