LG-1999-00174

Bergen byrett avsa 20. oktober 1998 dom med slik domsslutning:

«1. Svein Sætre frifinnes.

2. Rune Waagbø og Sylvi Jansen dømmes til å betale saksomkostninger til Svein Sætre med kr 46.475,- -kroner førtisekstusenfirehundreogførtifem 00/100- med tillegg av 12% -tolvprosent- rente p.a. regnet fra 2 -to- uker etter dommens forkynnelse.»

Sylvi og Rune Waagbø har i rett tid anket dommen til lagmannsretten. Anken gjelder bevisbedømmelsen og lovanvendelsen.

Sakens bakgrunn er i hovedtrekk beskrevet av byretten på sidene 2-5 i dommen. Lagmannsretten viser som utgangspunkt til beskrivelsen der. Det har ikke inntruffet nye omstendigheter av betydning, men lagmannsretten finner grunn til å presisere at det må sondres mellom det arbeid som skulle utføres på den såkalte fellesledningen og det arbeid som skulle utføres for familien Waagbø spesielt. Arbeidet som skulle utføres for familien Waagbø skulle skje i henhold til en individuell avtale og for familien Waagbøs regning. Arbeidet og kostnadene ved det var således de øvrige oppsitterne i området – fellesskapet – uvedkommende. Det er ikke tvist mellom partene om at familien Waagbø inngikk en avtale med Svein Sætre. Videre er det på det rene at Svein Sætre har krevet og fått betaling for det arbeid han utførte direkte fra familien Waagbø. Tvisten mellom partene knytter seg til avtalens nærmere innhold og hvilke plikter Svein Sætre som følge av oppdraget måtte ha overfor familien Waagbø.

Ankeforhandling ble holdt i Bergen tinghus 15. og 16. februar 2000. Partene møtte og ga forklaring. Fem vitner ga forklaring og det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Saken står i hovedsak i samme stilling som for byretten.

Sylvi og Rune Waagbø har i hovedtrekk anført følgende:

Svein Sætre påtok seg ved avtale å sørge for drenering med drenerende masse fra sandfangkummen til fellesledningen hvor vannet skulle ledes inn i det gamle cementrøret. Avtalen ble inngått mellom Rune Waagbø og Svein Sætre muntlig. Avtalen ble inngått mens de sto få meter fra det sted arbeidet skulle utføres og Svein Sætre ble orientert om behovet for drenering. Alfred Håkonshellen har bekreftet at Rune Waagbø og Svein Sætre gjennomførte en samtale på det aktuelle tidspunkt, og Svein Sætre ga senere samme dag Alfred Håkonshellen beskjed om å be Rune Waagbø sette opp større steiner inn til sandfangkummen for å sikre dreneringen. Svein Sætre har også på andre måter bekreftet at drenering var et tema i samtalen med Rune Waagbø.

Svein Sætre er i alle fall ansvarlig etter reglene i håndverkertjenesteloven § 1, jf. § 5. Han var ansvarlig for en faglig god utførelse av arbeidet og hadde plikt til å gi beskjed dersom det måtte utføres arbeid utover det avtalte. Dersom avtalen mellom partene ikke omfattet drenering som nevnt over, skulle Svein Sætre likevel ha utført slikt dreneringsarbeid. Han skulle uansett informert familien Waagbø om at slik drenering var nødvendig og var forpliktet til å unnlate å fylle på masse før dreneringsarbeidet var utført. Svein Sætre har betydelig erfaring med arbeid som det aktuelle.

Den regning Svein Sætre kom med på kr 2.150,- viser at avtalen var mer omfattende enn det Svein Sætre erkjenner.

Det var bygningsingeniør Per Pedersen som orienterte familien Waagbø om løsningen med drenerende masse mellom sandfangkummen og fellesledningen. Orienteringen ble gitt umiddelbart forut for avtalen med Svein Sætre. Det var på bakgrunn av den orienteringen Rune Waagbø inngikk avtalen med Svein Sætre.

Svein Sætre må uansett være ansvarlig etter den alminnelige skyldregel. Han så at den gjennomførte løsning var for dårlig og unnlot å fylle på drenerende masse. Det var uaktsomt.

Svein Sætre sin mangelfulle utførelse og/ eller mangelfulle rådgivning førte til oversvømmelse i husets kjeller i oktober 1996. Eiendeler gikk tapt, Renholdssentralen AS måtte besørge utført omfattende arbeider, brannvesenet måtte stå til tjeneste, en utenforstående sine eiendeler ble beskadiget og det måtte utføres en betydelig egeninnsats. Det samlede tap må fastsettes skjønnsmessig og begrenses oppad til kr 49.000,-.

Det ble nedlagt slik påstand:

«1. Svein Sætre dømmes til å betale Sylvi og Rune Waagbø erstatning på kr 49.000,- eller etter rettens skjønn med tillegg av morarenter fra 25. april 1997 til betaling skjer.

2. Svein Sætre dømmes til å erstatte Sylvi og Rune Waagbø sine saksomkostninger.»

Svein Sætre har i hovedtrekk anført følgende:

Svein Sætre har intet ansvar for det økonomiske tap Sylvi og Rune Waagbø måtte ha blitt påført.

Svein Sætre har ikke påtatt seg å utføre noe dreneringsarbeid for familien Waagbø. Det er riktig at han inngikk en avtale med familien, men den gjaldt ikke slikt «håndarbeid». Avtalen gjaldt flytting/ fjerning av gammel kum, oppgraving av 3-4 rør, rensking, beredskap og påfylling/ planering. Han skulle ikke utføre dreneringsarbeid og skulle ikke skaffe drenerende masse til bruk mellom sandfangkummen og fellesledningen. Det arbeidet Svein Sætre påtok seg ble utført og avregnet etter avtalen.

Det er Waagbø som har bevisbyrden. Svein Sætre har hele tiden gitt samme forklaring. Dersom Svein Sætre hadde påtatt seg det påståtte arbeidet hadde han ikke hatt noen grunn for å unnlate å utføre det. Dersom det hadde vært omfattet av avtalen ville det ha blitt utført. Arbeidet ville i tilfelle ha kostet vesentlig mer enn det regningen lød på. I samtalen mellom Svein Sætre og Rune Waagbø var det ikke snakk om drenering fra sandfangkummen. At det var snakk om drenering bestrides ikke. Det er på det rene at det skulle tilkjøres og påfylles drenerende masser rundt fellesledningen. Det ble gjort.

Når situasjonen er som beskrevet over kan Svein Sætre ikke ha noe ansvar etter håndverkertjenesteloven.

Svein Sætre sitt arbeid kan uansett ikke ha vært årsaken til det økonomiske tap. Årsaken må være at røret vannet angivelig skulle dreneres mot var tettpakket. Det har ikke Svein Sætre ansvar for. Det er opplyst at Alfred Håkonshellen og Rune Waagbø i det aktuelle tidsrommet drev med håndarbeid i grøften. Det er videre på det rene at rørlegger utførte arbeid der. Det må være andre enn Sætre som har tettet røret. Det er således på det rene at røret vannet skulle dreneres mot var tett uansett og at manglende drenering ikke er årsaken til det økonomiske tapet. Det mangler således årsakssammenheng i alle tilfeller.

De råd familien Waagbø har fått er ytet av andre enn Svein Sætre. Rådgiverne var bygningsingeniør Pedersen og utførende rørleggerfirma. Disse svarer familien Waagbø selv for. Det kan heller ikke være riktig at familien Waagbø var opptatt av dreneringen på det omstridte punkt. Svein Sætre kom familien Waagbø helt tilfeldig i kontakt med. Han var ikke bestilt og rådgiverne ikke varslet.

Familien Waagbø sitt eget ansvar/ egen medvirkning fremstår som hovedårsak. Familiens egne feil/ eget ansvar fremstår som massivt. Det vises til håndverkertjenesteloven § 17. Familien ga ingen informasjon, fremla ingen tegninger eller annet.

Uansett må reklamasjonen anses fremsatt for sent. Familien Waagbø gikk først på flere andre rettssubjekter. De ventet uten tilstrekkelig grunn i 6 måneder før de henvendte seg til Svein Sætre. Det må være for sent.

Ansvar for Svein Sætre må uansett være utelukket fordi han kun fulgte ordre fra Alfred Håkonshellen som fremsto som arbeidsleder. Det var Alfred Håkonshellen som beordret Svein Sætre å fylle igjen/ planere i det aktuelle området. Det var ikke noe Svein Sætre besluttet. Svein Sætre kan ikke holdes ansvarlig for konsekvensene av Alfred Håkonshellen sine beskjeder.

Uansett må et eventuelt ansvar anses vesentlig mindre enn påstått. Sætre kan ikke holdes ansvarlig for skader på rør eller lignende. Heller ikke for diverse bøker. Dessuten kan han ikke være ansvarlig for den omfattende egeninnsats familien Waagbø skal ha utført.

Det pekes også på at den regning Svein Sætre sendte viser at han ikke skulle sørge for drenering som påstått. Slikt arbeid er ikke medtatt i regningen. Det er heller ikke påført av familien Waagbø som på eget initiativ har tekstet regningen.

Det ble nedlagt slik påstand:

«1. Byrettens dom stadfestes.

2. Svein Sætre tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Lagmannsretten finner det ikke bevist at avtalen mellom Sylvi og Rune Waagbø på den ene side og Svein Sætre på den annen side hadde slikt innhold som påstått av familien Waagbø.

Lagmannsretten finner det således ikke bevist at Svein Sætre ved avtalen påtok seg å utføre dreneringsarbeid mellom sandfangkummen og fellesledningen slik at vann ble ledet inn mellom nytt innvendig rør (geberitt) og gammelt rør (cement). Lagmannsretten har lagt vesentlig vekt på partsforklaringen til Svein Sætre. Lagmannsretten legger til grunn at Svein Sætre verken ble spurt om å utføre slikt dreneringsarbeid eller at han påtok seg dette. Lagmannsretten viser også til at Rune Waagbø ved mottak av Svein Sætres uspesifiserte faktura fant grunn til å påføre følgende; «Graving – pådekking 15/ 6». Det var Rune Waagbø som inngikk avtalen med Svein Sætre. Når han selv utformet den refererte påtegning forholdsvis kort tid etter at arbeidet ble utført, gir det støtte til Svein Sætres forklaring. Det er i denne sammenheng lagt vekt på at familien Waagbø har poengtert at dreneringsarbeid var av vesentlig betydning for dem.

Ifølge vitne Alfred Håkonshellen var foranledningen til samtalen mellom Svein Sætre og Rune Waagbø at det skulle inngås en avtale om gravearbeid med sikte på flytting/ senking av en kum, og for å få bekreftet at familien Waagbø var innforstått med at de måtte dekke noen såkalte gravemaskintimer. Ifølge samme vitne sa Rune Waagbø lite på det aktuelle tidspunkt og samtalen var kort.

Svein Sætre var ukjent på stedet. Hans hovedoppgave var å foreta grave- og tildekningsarbeid i anledning oppsitternes arbeid på den såkalte fellesledningen. Familien Waagbø hadde ikke kontaktet ham på forhånd. En del av oppdraget for fellesskapet gikk ut på å stå i beredskap. Det var slik begrenset beredskapstid han eventuelt skulle benytte for å utføre arbeid for familien Waagbø. Svein Sætre eier en mindre gravemaskin og det var arbeid med gravemaskinen han var tilkalt for å utføre. Det arbeid familien Waagbø mener han skal ha påtatt seg er i hovedsak et «håndarbeid». Lagmannsretten ser ikke grunn til å gå nærmere inn på detaljene knyttet til forannevnte omstendigheter, men kan ikke se at noen av forholdene taler for at avtalen som ble inngått hadde et slikt innhold som familien Waagbø påstår.

Det er videre anført at Svein Sætre må være ansvarlig for det økonomiske tap familien Waagbø har lidt etter håndverkertjenesteloven § 28, jf. § 17. Det er anført at loven får anvendelse, at den er ufravikelig i favør av forbruker og vist til lovens krav til utførelse, veiledning og materialer, jf. håndverkertjenesteloven § 1, § 3 og § 5.

Lagmannsretten peker innledningsvis på at det ikke er klart at loven får anvendelse i dette tilfellet, fordi loven har unntak for «nyoppføring av bygning for boformål og annet arbeid som utføres umiddelbart som ledd i slik oppføring, jf. håndverkertjenesteloven § 1, tredje ledd b. Det vises til at det arbeid det gjelder i dette tilfellet er utført som ledd i nyoppføring av bolig til boformål. Med det syn lagmannsretten har på ansvarsspørsmålet etter lovens regler finner lagmannsretten likevel ikke grunn til å ta endelig standpunkt til om loven får anvendelse på det aktuelle oppdrag.

Det er over lagt til grunn at familien Waagbø ikke har sannsynliggjort at Svein Sætre påtok seg det påståtte dreneringsarbeidet. Det er utgangspunktet for vurderingen av et mulig ansvar etter håndverkertjenesteloven.

Lagmannsretten kan ikke bort fra at Rune Waagbø og Svein Sætre kan ha vært inne på drenering i den samtalen som er nevnt over. Det vises til at det er på det rene at det av fellesskapet skulle utføres håndarbeid med drenerende masse knyttet til fellesledningen og det er på det rene at Svein Sætre som oppdrag for fellesskapet skulle tilkjøre drenerende masse til bruk i tilknytning til fellesledningen. Det ble da også gjort.

Lagmannsretten finner ikke bevist at Rune Waagbø orienterte Svein Sætre om det særlige behov for drenering på det korte strekket mellom sandfangkummen og fellesledningen. Det finnes heller ikke bevist at Svein Sætre på annet grunnlag hadde noen foranledning til å vurdere eller bli oppmerksom på nevnte behov. Det finnes heller ikke sannsynliggjort at Rune Waagbø anmodet Svein Sætre om å tilkjøre drenerende masse til bruk der. Som nevnt over ble Svein Sætre på forhånd ikke orientert om særoppdraget for familien Waagbø og det legges som nevnt til grunn at samtalen mellom Rune Waagbø og Svein Sætre var kort. Svein Sætre tar tilfeldige oppdrag som gravemaskinfører og arbeidet har år om annet hatt et beskjedent omfang. Han har etter det opplyste gjennomgått et kort kurs for gravemaskinførere, men har ikke fagutdanning eller fagbrev. Videre peker lagmannsretten på at det er på det rene at planlegging og oppføring av boligen, samt rådgivning og utførelse av rørleggerarbeidene var ivaretatt av andre. Det er også på det rene at den aktuelle drenering etter planen skulle skje gjennom rør og at en slik løsning ble gjennomført etter skadetidspunktet. Den løsning familien Waagbø hevder at Svein Sætre skulle ha utført dukket opp umiddelbart forut for det arbeid som Svein Sætre ble tilkalt for å utføre. Det var bygningsingeniør Per Pedersen som anbefalte løsningen. Det var ingen kontakt mellom ham og Svein Sætre.

På bakgrunn av de ovennevnte omstendigheter kan lagmannsretten ikke se at Svein Sætre hadde noen foranledning til å samrå seg med Sylvi eller Rune Waagbø. Lagmannsretten kan heller ikke se at han etter forholdene hadde grunn til å gi dem noen veiledning. Svein Sætre har utført det arbeid som var avtalt og lagmannsretten kan heller ikke se av familien Waagbø etter håndverkertjenesteloven § 5, § 6 eller § 9 (3) hadde rett til å kreve et annet resultat. Det foreligger således slik lagmannsretten ser det ikke en mangel i håndverkertjenesteloven § 17 sin forstand og derfor ikke grunnlag for erstatningsansvar som følge av mangel etter håndverkertjenesteloven § 28.

Under henvisning til faktum slik det er beskrevet over kan lagmannsretten ikke se at det er grunnlag for å holde Svein Sætre ansvarlig etter den alminnelige skyldregelen (culpanormen).

Lagmannsretten har etter dette kommet til at det ikke foreligger grunnlag for å holde Svein Sætre ansvarlig for det økonomiske tap Sylvi og Rune Waagbø har lidt.

Sylvi og Rune Waagbø har etter dette anvendt anke forgjeves, og bør i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven § 180 første ledd pålegges å dekke motpartens saksomkostninger for lagmannsretten. Det foreligger ikke grunnlag for å gjøre unntak i dette tilfellet. Advokat Rune Valaker har inngitt omkostningsoppgave og krevet dekket kr 45.000,- som i sin helhet er salær. Motparten har ikke kommet med innsigelser til omkostningsoppgaven og har for øvrig selv krevet dekning med et høyere beløp. Lagmannsretten finner at omkostningsoppgaven avspeiler arbeid som har vært nødvendig for å få saken betryggende utført. Oppgaven legges til grunn for dommen.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Innen 2 -to- uker plikter Sylvi og Rune Waagbø, en for begge begge for en, å betale kr 45.000,- -kronerførtifemtusen- til Svein Sætre til dekning av saksomkostninger for lagmannsretten.