LG-2000-00228

Saken gjelder krav om oppgjør for gravearbeider m.v. utført på eiendommen tilhørende Kåre Ryland i Bremanger kommune. Arbeidet ble utført av Havnebygg AS v/ Solfred Nyborg i perioden april – juli 1997, og omfattet muring av kai, utfylling og planering av areal bak kaien, mudring og opparbeidelse av veg fra hovedvegen og ned til kaien.

Faktura av 22. desember 1997 lød på kr 100.091, inklusiv merverdiavgift. Etter fradrag av innbetalinger fra Kåre Ryland med totalt kr 35.000 utgjør restbeløpet kr 65.091. Ved stevning av 23. april 1999 reiste Havnebygg AS søksmål med krav om betaling av restbeløpet. Sunnfjord herredsrett avsa den 20. november 1999 dom med slik domsslutning:

«1. Kåre Ryland frifinnes.

2. Innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne dommen skal Havnebygg AS v/ styrets formann Solfred Nyborg betale saksomkostninger til Kåre Ryland med kr 26.000,- – kroner tjuesekstusen -.»

Havnebygg AS har i rett tid anket herredsrettens dom og Kåre Ryland har tatt til gjenmæle.

Ankeforhandling ble avholdt i Kalvåg den 3. april 2001. Saken står i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten, og bevisførselen har i det alt vesentlige vært den samme. For lagmannsretten er det avgitt forklaring fra et vitne, og det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken. For øvrig var retten på befaring. Om saksforholdet vises til herredsrettens dom og det nedenstående. Partenes anførsler for lagmannsretten har i det vesentlige vært likelydende med anførslene for herredsretten, og det vises til herredsrettens fremstilling også på dette punkt.

Havnebygg AS har i det vesentlige anført:

Det er enighet om at den muntlige avtalen gikk ut på å forlenge piren med 10 meter i en bredde på 3 meter. Prisen for dette arbeidet ble avtalt til kr 15.000,- med grunnlag i en enhetspris på kr 500,- pr. meter ferdig murt kai. Ryland var innforstått med at prisfastsettelsen tok utgangspunkt i nevnte enhetspris. Samme enhetspris ble lagt til grunn for opparbeidelse av en 3 meter bred veg i en lengde på 30 meter. Prisen for denne delen av arbeidet ble avtalt til kr 10.000,-.

I utgangspunktet var det således avtalt at Ryland skulle betale kr 25.000,- for arbeidet med kaien og opparbeidelse av vegen.

Etter avtale med Ryland ble arbeidet vesentlig utvidet i forhold til det som var opprinnelig avtalt. Partene diskuterte fortløpende hva som skulle gjøres og det totale arbeidsomfanget ble utført etter avtale med Ryland. Dette bekreftes ved at Ryland, etter at arbeidet var sluttført, betalte kr 10.000,- utover de kr 25.000,- som han mener var avtalt fastpris. Det vises også til at Ryland, som bor rett ovenfor kaien, var på arbeidsplassen nærmest hver eneste dag. Dersom han mente at det ble utført arbeid utover det som var avtalt, måtte han gitt beskjed til Nyborg. Slik anlegget fremstår i dag, både med hensyn til størrelse og kvalitet, viser at det har formodningen mot seg at Nyborg skal ha utført mesteparten av arbeidet på eget initiativ og på egen bekostning.

Det bestrides at Lov om håndverkertjenester kommer til anvendelse. Det dreier seg om et ordinært entrepriseoppdrag som ble utført med en stor gravemaskin, og karakteristikken håndverktjeneste er lite treffende. Vanlig entrepriserettslige regler må legges til grunn. Under enhver omstendighet anføres at forskjellen mellom håndverkertjenestelovens regulering og det som følger av vanlige entrepriserettslige reglere, ikke innebærer særlige forskjeller. I alle fall vil håndverkertjenesteloven § 32 om avtalt pris kun gjelde i forhold til den opprinnelige avtalen med hensyn til utvidelse av kaien og veien. De fakturerte beløpene ligger godt innenfor det påslag på 15 % som bestemmelsen gir åpning for. Det ytterligere arbeidet må anses som tilleggsarbeid som reguleres av håndverkertjenesteloven § 33. Den ankende part bestrider for øvrig at han har bevisbyrden med hensyn til hva som ble avtalt mellom partene. Det er vist til RG 1997 997.

Havnebygg AS har nedlagt slik påstand:

«Kåre Johan Ryland dømmes til å betale Havnebygg AS ved styreformann Solfred Nyborg

1. Kr. 65.091,- med tillegg av 12 % renter årlig fra 22.1.1998 til betaling,

2. Kr. 6.180,- for utenrettslige kostnader og kostnader ved forliksrådsbehandlingen med tillegg av 12 % rente årlig fra 26.2.1999 til betaling,

3. Saksomkostninger for herreds- og lagmannsrett med tillegg av 12 % årlig rente fra 14 dager fra forkynning av dommen til betaling.»

Kåre Ryland har i det vesentlige anført:

Håndverkertjenesteloven kommer til anvendelse i saken, og innebærer at Nyborg har bevisbyrden for at det ikke er avtalt fast pris. Forbrukeren skal kontaktes dersom det skal utføres tilleggsarbeider etter håndverkertjenesteloven § 33. Nyborg har ikke ikke orientert Ryland om tilleggsarbeider, og Ryland er således ikke forpliktet til å betale noe mer enn det som opprinneligble avtalt, altså kr 25.000,- og kr 10.000,- som han på eget initiativ betalte til dekning av merverdiavgift og transport av masser fra naboeiendommen.

Under enhver omstendighet anføres at Ryland ikke kan avkreves mer enn det som er hjemlet i håndverkertjenesteloven § 32 annet ledd, nemlig et påslag på 15 % av kr 25.000,-.

Nyborg er den profesjonelle part og han burde skapt klarhet i forholdet. Dersom det oppstår fordyrende tillegg må forbrukeren gjøres oppmerksom på dette. I nærværende sak hadde Ryland en klar oppfordring til å klargjøre dette overfor Ryland.

Kåre Ryland har nedlagt slik påstand:

«Herredsrettens dom stadfestes og Kåre Ryland tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.»

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og skal bemerke:

Lagmannsretten peker innledningsvis på at det er ingen uenighet om at Havnebygg AS faktisk har utført de arbeider som er spesifisert i fakturaen av 22. desember 1997. Lagmannsretten forstår det videre slik at ankemotparten ikke bestrider riktigheten av de oppgitte enhetspriser eller det totale fakturabeløpet, men det hevdes at partene hadde avtalt fast pris, og at Havnebygg AS således ikke er berettiget til å kreve betaling utover de kr 35.000 som er betalt av Ryland.

Lagmannsretten er ikke enig i at avtaleforholdet mellom partene kan forstås på denne måten.

I motsetning til herredsretten finner lagmannsretten det klart at Havnebygg AS, etter ordre fra oppdragsgiver, utførte arbeid som både kvalitativt og kvantitativt gikk langt utover det som opprinnelig var avtalt. Oppdragsgiver er da forpliktet til å betale for tilleggsarbeidene uavhengig av om oppdraget reguleres av håndverkertjensteloven eller alminnelige entrepriserettslige regler. Etter lagmannsrettens syn er det ikke nødvendig for resultatet å ta stilling til om håndverkertjenesteloven kommer til anvendelse. Foranlediget av ankemotpartens prosedyre på dette punkt finner lagmannsretten likevel grunn til å peke på at det påligger Havnebygg AS å bevise sin anførsel om at oppdraget ble utvidet i forhold til opprinnelig avtale. At bevisbyrden påhviler den part som hevder at et bestemt faktum skal legges til grunn, er bl.a kommet til uttrykk i § 33a i lov om håndverkertjenester, og er i samsvar med hva som må antas å følge av alminnelige bevisbyrderegler. I nærværende sak foreligger det dog ikke slike uklarheter ved faktum som gir grunnlag for å avgjøre spørsmålet om oppdragsgivers betalingsplikt med grunnlag i bevisbyrdebetraktninger.

Ved den nærmere vurdering tar lagmannsretten utgangspunkt i at avtaleforholdet bygger på muntlighet, og det foreligger ikke noe skriftlig materiale som beskriver omfanget av arbeidet før dette ble utført. Partene er dog enige om at oppdraget i utgangspunktet var begrenset til å omfatte forlengelse av piren med ca 10 meter, samt opparbeidelse av veg ned til piren i en lengde på ca 30 meter. Det er videre enighet om at prisen for disse arbeidene ble avtalt til hhv. kr 15.000 og 10.000, eksklusiv merverdiavgift. Arbeidet ble imidlertid vesentlig mer omfattende. Blant annet ble piren forlenget med 14, 7 meter, det ble anlagt mur mot naboeiendommen, arealet bak piren på ca 360 kvadratmeter ble fylt ut og planert, og det ble opparbeidet en endemur på 8 meter. Muring av kaien og utfylling/ planering av arelaet bak kaien utgjør de to største postene i fakturaen på hhv. kr 25.725 og 29.400. Det ble dessuten foretatt mudringsarbeider i fjæra for å oppnå lettere tilkomst til kaianlegget med større båter. Det ferdige anlegget fremstår som et fullverdig kaianlegg som i vesentlig grad avviker fra det oppdrag partene var enige om i utgangspunktet.

Lagmannsretten finner ikke bevismessig forankring for ankemotpartens anførsel om at Havnebygg AS utførte dette omfattende og tildels tidkrevende arbeidet på eget intiativ og egen bekostning, og uten at oppdragsgiver hadde gitt aksept for utvidelse av oppdraget. Lagmannsretten legger avgjørende vekt på Nyborgs forklaring om at oppdraget, etter ordre fra Ryland, ble utvidet etterhvert som arbeidet skred frem. Hvorvidt forslagene til endringer kom fra Nyborg eller Ryland, eventuelt etter drøftelser dem imellom, har ingen betydning i denne sammenheng. Det avgjørende er at Ryland, ved å akseptere utvidelse av oppdraget, pådro seg betalingsplikt for tilleggsarbeidene som vanlig regningsarbeid. At avtaleforholdet må forstås slik som forklart av Nyborg støttes av at Ryland var tilstede på byggeplassen nærmest daglig, og han han hadde en løpende dialog med Nyborg. Ryland unnlot å stoppe arbeidet, noe han ville vært forpliktet til, dersom han mente at det ble utført arbeid i strid med hans bestilling og som han ikke mente seg forpliktet til å betale for. Det forhold at Ryland ikke ga stoppordre kan vanskelig oppfattes annerledes enn som en bekreftelse på at det arbeid som faktisk ble utført, skjedde etter hans ordre. Lagmannsretten har videre sett hen til at Ryland, på eget intiativ, betalt kr 10.000 til Havnebygg AS, etter at arbeidet var sluttført. I følge Ryland representerte dette oppgjør for merverdiavgift og kostnader forbundet med transport av masser. Sistnevnte referer seg til utfylling av området bak kaien, og lagmannsretten finner denne delbetalingen lite forenlig med det syn Ryland forfekter vedrørende betalingsplikten. Lagmannsretten legger til grunn at samtlige arbeider som er spesifisert i fakturaen er utført etter bestilling fra Ryland, og det anses unødvendig å gå nærmere inn på de enkelte postene i denne. Oppdraget må anses som et vanlig regningsarbeid. Det er ikke fremmet innvendinger mot fakturabeløpet som sådan. Det er forøvrig ikke bestridt, og lagmannsretten legger til grunn at prisen ligger under vanlig pris for tilsvarende tjenester. Ryland er etter dette forpliktet til å betale restbeløpet i henhold til fakturaen, kr 65.091. Beløpet er inklusiv merverdiavgift. I tillegg kommer forsinkelsesrente fra 22. januar 1998. Utgangspunktet for renteberegningen er forøvrig ikke bestridt.

Ryland har nedlagt påstand om tilkjennelse av utenrettslige kostander, inkassosalær, med kr 6.180. Som anført av ankemotparten er inkassoutgifter forut for et saksanlegg ikke saksomkostninger i relasjon til tvistemålsloven kap. 13, jf Rt 1987 1409. Lagmannsretten oppfatter det dog slik at kravet er fremmet som et ordinært erstatningskrav etter alminnelige regler om ansvar for mislighold av pengeforpliktelser. Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, og som innebærer at Ryland har misligholdt sin betalingsplikt overfor Havnebygg AS, bør ankemotparten pålegges å erstatte den ankende parts kostnader forbundet med forsøk på utenrettslig inndrivelse av kravet. Kostnadene er i henhold til forliksklagen oppgitt til kr 5.150 som legges til grunn for dommen. I tillegg beregnes forsinkelsesrente fra 26. februar 1999. Det skal nevnes at differansen mellom nevnte beløp og påstandsbeløpet, kr 1.030, gjelder utgifter i forbindelse med forliksklagen, som inngår i den ankende parts omkostninger med rettsaken.

Ankemotparten har tapt saken fullstendig. Havnebygg AS har krevet saksomkostninger for lagmannsretten med kr 55.108, hvorav kr 39.100 er salær. Omkostninger for lagmannsretten tilkjennes Havnebygg AS under henvisning til tvistemålsloven § 180 første ledd og annet ledd, jf § 172 første ledd. Unntaksreglene er vurdert og ikke funnet anvendelige. Lagmannsretten har ikke vært i tvil om resultatet. Lagmannsretten finner dog at advokat Standals salærkrav tyder på at han har utført mer omfattende arbeid med saken enn det som var nødvendig for å få den betryggende utført, jf tvistemålsloven § 176 første ledd 1. punktum. Lagmannsretten kan ikke se at salæret for ankeinstansen skal overstige salæret for herredsretten som var kr 32.000. I herredsretten var bevisførselen mer omfattende og hovedforhandlingen varte i to dager, mot en ordinær rettsdag i lagmannsretten. Forøvrig tilsier hverken sakens omfang eller vanskelighetsgrad at advokat Standals salær i særlig grad bør overstige det advokat Nybø har krevet i salær. Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at et salær på kr 25.000 synes rimelig. Etter dette tilkjennes den ankende part saksomkostninger for lagmannsretten med kr 41.008.

Omkostninger for herredsretten og forliksrådet er også krevet. For herredsretten er oppgaven på kr 39.320, hvorav kr 32.000 er salær. For forliksrådet utgjør kravet kr 3.500, totalt kr 42.820. Omkostningsoppgaven legges til grunn. Ved omkostningsavgjørelsen for herredsrett og forliksråd legger lagmannsretten til grunn sitt materielle resultat og omkostninger tilkjennes under henvisning til tvistemålsloven § 172 første ledd. Unntaksreglene er vurdert, men ikke funnet anvendelige.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:
1. Kåre Johan Ryland dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse å betale til Havnebygg AS kr 65.091 – kronersekstifemtusenognittien – med tillegg av rente som fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd, 1. punktum, fra 22. januar 1998 til betaling skjer.

2. Kåre Johan Ryland dømmes til innen 2 – to – uker fra forkynnelse av dommen til å betale saksomkostninger til Havnebygg AS for lagmannsrett med kr 41.008 – kronerførtientusenogåtte – og deretter med tillegg av rente som fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd 1. punktum, til betaling skjer.

3. Kåre Johan Ryland dømmes innen 2- to – uker fra forkynnelse av dommen til å betale saksomkostninger til Havnebygg AS for herredsrett og forliksrådet med tilsammen kr 42.820- kronerførtitotusenåttehundereogtjue – og deretter med tillegg av rente som fastatt i medhold av forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, til betaling skjer.

4. Kåre Johan Ryland dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse til å betale erstatning for kostander med utenrettslig inndrivelse av kravet til Havnebygg AS med kr 5.150 – kronerfemtusenetthundreogfemti – med tillegg av rente som fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd 1. punktum, fra 26. februar 1999 til betaling skjer.