LG-2012-56895

Saken gjelde sakskostnader.

For så vidt gjelder sakens bakgrunn uttaler tingretten:

Hovedtvisten i foreliggende sak gjelder påstand om rettslige mangler ved salg av fast eiendom. Den foreliggende avgjørelsen gjelder begjæring om heving av saken og fordelingen av saksomkostningsansvaret knyttet til hovedtvisten.

Saksøkerne, Anne Russell Bøthun og Lars Jåvik, inngikk den 4. juni 2008 avtale om kjøp av boligeiendom i Krokeidveien 397 tilhørende Anne Steen Reikerås og Marius Reikerås. Salget ble forestått av eiendomsmegler Frederik Søreide som er ansatt hos eiendomsmeglerfirmaet Fokus Krogsveen AS. Anne Steen Reikerås hadde forut for salget tegnet eierskifteforsikring hos Protector forsikring ASA, mens eiendomsmegleren hadde ansvarsforsikring hos Tryg forsikring NUF.

Eiendommen i Krokeidveien 397 omfatter fire bruksnumre. Kjøperne hadde imidlertid bare fått overført ett av bruksnumrene. Før denne åpenbare feilen var blitt rettet, ble de tre ikkeoverførte brukene imidlertid påheftet utleggspant til sikkerhet for pengekrav mot selgerne. Det lot seg ikke gjøre å umiddelbart få slettet de aktuelle utleggspantene og på denne bakgrunn fremmet saksøkerne et søksmål mot (1) Anne Steen Reikerås som selger, (2) Protector forsikring ASA som dennes forsikringsselskap, (3) Frederik Søreide som utførende megler, (4) Fokus Krogsveen AS som dennes arbeidsgiver og (5) Tryg forsikring NUF som forsikringsselskap for de to sistnevnte. De forannevnte er i det følgende benevnt som henholdsvis saksøkte 1, 2, 3, 4 og 5.

Saksøkerne nedla slik

Påstand:

1. De saksøkte svarer i solidarskyldforhold for betaling av NOK 1.056.066,- til saksøkerne i fellesskap, med tillegg av lovens morarente fra 3. juli 2009 frem til betaling skjer. Forfall er to uker etter dommens forkynning.

 

2. De saksøkte svarer i solidarskyldforhold for betaling av sakskostnadene til saksøkerne.

 

For å løse hovedtvisten på enkleste måte sørget saksøkte 3, 4 og 5 for egen regning for at utleggspantet på de tre «manglende» bruksnumrene omfattet av Krokeidveien 397 ble slettet.

Ved prosesskriv av 21.06.2011 informerte advokat Søraas på vegne av disse saksøkte partene om at slettingen var gjennomført og at det derved ikke gjensto noe tvistetema for hovedtvisten. På denne bakgrunn begjærte man at denne delen av tvisten ble hevet.

Det ble i samme prosesskriv varslet om at det ville bli fremmet regressøksmål mot Anne Steen Reikerås og dennes forsikringsselskap, Protector Forsikring ASA for de kostnadene som saksøkte 3, 4 og 5 var blitt påført for å kunne gjennomføre slettingen av utleggspantet på den solgte eiendommen.

Den situasjonen som da forelå mellom partene ble drøftet i planleggingssmøte 19 oktober 2011. Partene var enig om at det nå måtte treffes særskilt kjennelse om heving av hovedtvisten på grunnlag av at denne var blitt gjenstandsløs. Partene var ikke enige om saksomkostningsansvaret og dette spørsmålet måtte da avgjøres av retten.

Det var enighet om at det deretter måtte holdes særskilte rettsforhandlinger til avgjørelse av regresskravet fra de saksøkte 3, 4 og 5 mot saksøkte 1 og 2, jf. tvl. § 16-1.

Bergen tingrett avsa 07.12.2011 kjennelse med slik slutning:

1. Sak nr. 12-056895ASK-GULA/AVD2 heves for den delen av tvisten som gjelder søksmålet fra Anne Russell Bøthun og Lars Jåvik mot Anne Steen Reikerås, Protector forsikring ASA, Fredrik Søreide, Fokus Krogsveen AS og Tryg Forsikring.

 

2. Anne Steen Reikerås, Protector forsikring ASA, Fredrik Søreide, Fokus Krogsveen AS og Tryg Forsikring plikter – en for alle og alle for én – innen 14 dager fra forkynnelsen av denne kjennelse å betale til Anne Russell Bøthun og Lars Jåvik kr 117.270,- med tillegg av morarente fra forfall frem til betaling finner sted.

 

Anne Steen Reikerås og Protector Forsikring ASA har anket tingrettens avgjørelse av sakskostnadene. Anne Russell Bøthun og Lars Jårvik, Fredrik Søreide, Fokus Krogsveen AS og Tryg Forsikring har tatt til motmæle.

 

Ankende part, Anne Steen Reikerås, har anket over tingrettens rettsanvendelse. Utgangspunktet er at hver av partene bærer sine egne sakskostnader etter tvl. § 20-1, 2. ledd. Det er ikke anledning til å idømme Reikerås ansvar for sakskostnader på bakgrunn av identifikasjon med de øvrige saksøkte da tingretten kom til at det ikke var holdbart grunnlag for den prejudisielle vurderingen som må til for å idømme saksomkostninger etter tvl. § 20-4 første ledd bokstav b. Det kreves at det skal foretas en prejudisiell vurdering etter bestemmelsen, jfr. Schei m.fl., Tvisteloven, side 920 samt HR-1999-525K, Rt-2003-115 og Rt-2006-19. De nevnte avgjørelser bygger på at det vil være urimelig å idømme en part motpartens omkostninger basert på at denne innfrir motpartens krav, dersom den ikke var forpliktet til dette. Det er ikke uvanlig at saksøker kan ha en svært god sak mot en av de saksøkte, mens grunnlaget for saksanlegget mot de øvrige saksøkte er mer sviktende. Å idømme en part motpartens omkostninger utelukkende basert på at en av de øvrige partene har innfridd kravet, vil dermed kunne få desto mer urimelige konsekvenser enn det som er tilfelle i de ovennevnte kjennelsene. Det skulle derfor vært foretatt en prejudisiell prøving av kravet etter tvl. § 20-4 bokstav b. I alle tilfeller anføres at saksøker ikke hadde et erstatningskrav mot ankende part og at et slikt krav langt mindre var «helt på det rene». Ankende part kan dermed ikke dømmes til å betale saksøkerens saksomkostninger.

Det ble nedlagt slik påstand:

1. Bergen tingretts slutning punkt 2 oppheves hva gjelder Anne Steen Reikerås. Anne Steen Reikerås frifinnes.

 

2. Anne Steen Reikerås tilkjennes saksomkostninger i forbindelse med nærværende anke med kr 9.900,- pluss 25% mva. 

 

Ankende part, Protector Forsikring ASA, har anket over tingrettens rettsanvendelse.

Det sentrale i vurderingen av omkostningsfordelingen er å se på hvilken part som er nærmest til å bære omkostningsansvaret ut fra partenes prosesshandlinger og posisjon i saken. Dette oppsummeres av tingretten nederst på side 6:

Det er på det rene at det er saksøkte 3, 4.og 5 som har truffet de tiltakene som har gjort at hovedtvisten er blitt gjenstandsløs.

Dette kan ikke være omtvistet. Det er også korrekt at disse saksøkte er solidarisk ansvarlige etter § 20-4 bokstav b, jfr. § 20-6 1. ledd. Videre legger tingretten til grunn, uten noen rettslige holdepunkter eller subsumsjoner av særlig grad, at også Anne Steen Reikerås og Protector Forsikring ASA, kostnadsmessig skal identifiseres med de andre saksøkte. Dette er uholdbart. Protector Forsikring ASA har hele tiden påstått seg frifunnet, både begrunnet i manglende forsikringsdekning, men også på avhendingsrettslig grunnlag. Det er på det rene at meglers juridiske posisjon overfor kjøperne i denne saken er en annen enn selgers og selgers representant. Det er et poeng at utlegget først ble tatt i de gjenværende bruksnumre etter risikoens overgang slik at ingen mangel forelå på avtaletidspunktet. Det vil være sterkt urimelig om saksøker for de tilfellene at man «tar litt bredt i» ved valg av saksøkte, skal være vernet mot saksomkostningsansvar for de som blir frifunnet, selv om en eller flere dømmes til å betale omkostninger. Dette er bakgrunnen for tvl. § 20-6 hvor både rett og plikt skal avgjøres særskilt for hver part. Det er ikke urimelig at saksøker må betale en saksøkts omkostninger om søksmålet enten var grunnløst eller på annen måte ikke fører frem. Det følger av hovedregelen i kap. 20 flg. Dette er den risiko saksøker tar ved å anlegge et søksmål mot flere parter hvor ansvarsposisjonene er forskjellige. Det fastholdes derfor at saksøker må svare saksomkostninger til Protector Forsikring ASA. Det er ikke holdepunkter for identifikasjon. Det korrekte oppgjøret av omkostningene er å la dette hvile på saksøkte 3, 4 og 5. Det er disse saksøkte som har gjort den eneste prosesshandling som avslutter saken, og dermed påtatt seg den økonomiske byrde som det representerer. For eventuelt å fordele den er det tatt ut et regressøksmål. Det prosessøkonomisk korrekte er også at disse saksøkte bærer hovedsøksmålets omkostninger og fremmer dette som et erstatningskrav sammen med det krav som allerede er bragt inn i regressøksmålet. Det er uheldig om Reikerås og Protector Forsikring ASA må utta selvstendig søksmål mot de øvrige saksøkte for den eventuelle andel som må bæres av saksomkostningene.

Det ble nedlagt slik påstand:

1. Fredrik Søreide, Fokus Krogsveen AS og Tryg Forsikring plikter – en for alle og alle for en å betale til Anne Russell Bøthun og Lars Jårvik kr 117.270,-, med tillegg av morarente fra forfall og frem til betaling finner sted.

 

2. Protector Forsikring ASA tilkjennes dekning av sakens omkostninger fra Anne Russell Bøthun og Lars Jårvik. 

 

Ankemotpartene, Anne Russell Bøthun og Lars Jårvik, gjør i forhold til anken fra Reikerås gjeldende at tingrettens kjennelse er korrekt. Saken har sin bakgrunn i at ankemotpartene kjøpte en eiendom av  ankende part. Denne viste seg ikke å være fri for heftelser slik den skulle etter avtalen. Dette er i forhold selger, selgers eierskifteforsikringsselskap, megler og hans arbeidsgiver og forsikringsselskap, alle er ansvarlige overfor ankemotparten. Ankemotparten kunne derfor rette sitt krav mot hver enkelt av dem, og det ble på den bakgrunn tatt ut søksmål mot dem alle. Før saken kom opp for retten valgte Tryg Forsikring å innfri kravet slik at heftelsen ble slettet. Saken ble da gjenstandsløs og måtte heves. Tryg Forsikring har gått til regressøksmål mot de øvrige som var saksøkt, for å fordele sitt tap mellom alle som var ansvarlig overfor ankemotpartene. Hvordan tapet som følge av at heftelsen måtte innfris skal fordeles mellom de ansvarlige er utelukkende tema i regressøksmålet. I vår sak er tema ansvar overfor kjøper, og det kan ikke være tvil om at alle de som var saksøkte hadde ansvar i den relasjonen. Det gjelde også ankende part. At megler og eierskifteforsikringsselskap også er ansvarlige, fjerner ikke selgers eget ansvar overfor kjøper. Dersom Tryg Forsikring ikke hadde etterkommet kravet, og saken derfor ikke hadde blitt hevet, er det «klart» at ankemotparten «ellers hadde vunnet saken» mot ankende part, jfr. tvl. § 20-4 bokstav b. På denne bakgrunn var det riktig av tingretten å pålegge også ankende part solidarisk ansvar for ankemotpartens sakskostnader. Anken må forkastes og omkostninger for lagmannsretten må tilkjennes med kr 4.000,- inkl. mva.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.

 

2. Anne Russell Bøthun og Lars Jårvik tilkjennes omkostninger for lagmannsretten.

 

I forhold til anken fra Protector Forsikring ASA anføres i tillegg at Protector i anken uttaler følgende:

«Det vil være strengt urimelig, og i strid med lovgivers intensjon, om saksøker – for de tilfellene at man «tar litt bedt i» i valg av saksøkte, skal være vernet mot saksomkostningsansvar fra de som blir frifunnet, selv om en eller flere dømmes til å betale omkostninger. (…)»

Det er ikke urimelig at saksøker må betale en saksøkts omkostninger om søksmålet var grunnløst eller på annen måte ikke fører frem.

Protectors argumentasjon synes å bygge på en uriktig forståelse av hva som er bakgrunnen for omkostningsavgjørelsen. Saken er hevet fordi en av de saksøkte innfridde kravet. Verken Protector eller noen av de andre saksøkte er frifunnet. At saken er hevet fordi kravet er innfridd, medfører heller ikke at søksmålet var grunnløst. Protectors argumentasjon under dette avsnittet henger ikke sammen med argumentasjonen under avsnittet «saksomkostninger til saksøkerne» hvor det heter at det prosessøkonomisk korrekte er også om saksøkte 3, 4 og 5 da bærer hovedsøksmålets omkostninger og fremmer dette som et erstatningskrav sammen med det krav som allerede er bragt inn i regressøksmålet. Dersom Protector mener det «korrekte» er at saksøkte 3, 4 og 5 skal bære omkostningene ved hovedsøksmålet, er det vanskelig å forstå hvordan de samtidig mener det er riktig at ankemotpart nr. 1 som var saksøker likevel skal pålegges å bære deres omkostninger.

Dersom retten kommer til at det ikke er «klart» at saken hadde blitt vunnet av ankemotpart 1, slik at Protector ikke kan pålegges omkostningsansvaret, anføres det at det i alle fall ikke kan være grunnlag for å tilkjenne Protector omkostninger. Det riktige må i så fall være at partene bærer sine egne omkostninger. Det foreligger «tungtveiende grunner» som gjør det «rimelig» å unnta ankemotpart 1 fra omkostningsansvar etter tvl. § 20-2 3. ledd. Bestemmelsen gjelder også der saken heves uten realitetsavgjørelse. I forarbeidene heter det: «Hvor saken av disse grunnene ikke realitetsprøves, vil den som har anlagt saken regulært ikke ha oppnådd mer enn om saken var tapt i realiteten, og dette bør få en konsekvens at frafallelse av saken, avvisning eller heving av grunn som nevnt som hovedregel likestilles som et tap. Men bakgrunnen for at søksmål av disse grunner ender uten realitetsavgjørelse, kan være slik at det vil være grunnlag for unntak fra regelen i 1. ledd. Unntaksvis vil det også være grunnlag for å tilkjenne saksomkostninger til den som ikke får prøvd sitt krav i realiteten, jfr. § 20-4 bokstav b.» Bakgrunnen for at vår sak endte uten realitetsavgjørelse var at en av de saksøkte innfridde kravet før hovedforhandlingen. Hvem av de saksøkte som til slutt skal bære tapet, skal avgjøres i regressøksmålet. Dersom dette medfører at Protector, som en av de andre saksøkte, kan kreve sine omkostninger dekket av ankemotpart 1, vil Protector få en tilfeldig fordel av at Tryg Forsikring sørget for at saken ikke kom til hovedforhandling. Det er på ingen måte rimelig at dette skal gå ut over ankemotpart 1. Dersom retten kommer til at det var uriktig å tilkjenne ankemotpart 1 omkostninger fra Protector, må det derfor i alle tilfeller være rimelig å unnta ankemotpart 1 for ansvar for Protectors omkostninger.

For lagmannsretten kreves kr 4.843,- inkl. mva.

Det ble nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.

 

2. Anne Russell Bøthun og Lars Jårvik tilkjennes omkostninger for lagmannsretten. 

 

Ankemotpartene, Fredrik Søreide, Fokus Krogsveen AS og Tryg Forsikring gjør gjeldende at anken må avvises i forhold til disse. Det er kun parter som har opptrådt som motparter for underinstansen som kan gjøres til motpart i ankesaken, se Skoghøy side 867. Det følger også av tvl. 29-8. Protector Forsikring og disse ankemotpartene var ikke motparter for underinstansen og kan ikke nå gjøres til motparter for ankeinstansen. Det har ikke vært noen tvist i hovedsøksmålet mellom Protector og ankemotpartene i denne saken og følgelig har heller ikke retten avgjort noe rettsforhold mellom disse. Det foreligger ikke noen avgjørelse mellom disse parter i underinstansen som kan gjøres til gjenstand for anke. Det er sikker rett at en anke kan gjelde krav som er avgjort i tingretten, jfr. tvl. 29-4. Av samme grunn kan Protector heller ikke nedlegge betalingspåstand vedrørende ankemotpartene. En kan kun disponere over egen sak og som følge av dette kun nedlegge påstand til fordel for seg selv.

Det ble nedlagt slik påstand:

1. Anken mot ankemotpart 2, 3 og 4 avvises.

 

2. Ankemotpartene v/Tryg Forsikring tilkjennes omkostninger med kr 4.000,-. 

 

Lagmannsretten bemerker:

Ankene er en særskilt anke over tingrettens sakskostnadsavgjørelse. Det følger av tvl. 20-9 3. ledd 2. punktum at lagmannsrettens kompetanse er begrenset. Lagmannsretten kan bare prøve tingrettens saksbehandling og lovanvendelse, samt bevisvurderingen så langt den utelukkende gjelder saksomkostningsavgjørelsen.

I den utstrekning lovanvendelsen angripes, bemerkes at lagmannsretten bare i meget begrenset utstrekning kan prøve de skjønnsmessige vurderinger etter tvl. § 20-5. Retten kan prøve om skjønnet ligger innenfor lovens ramme, men ikke den konkrete rimelighet eller hensiktsmessighet av resultatet, med mindre skjønnet fremstår som vilkårlig, klart uforsvarlig eller grovt urimelig. Det hører videre til lovanvendelsen å prøve om de hensyn som er vektlagt er relevante. Lagmannsretten kan som utgangspunkt også prøve om bestemt angitte momenter som loven utpeker, foreligger. Om omfanget av prøvingsrett vises det til Schei m.fl. Tvisteloven side 963 – 965 med videre henvisninger.

Tingretten har begrunnet sakskostnadsavgjørelsen slik:

I forhold til saksøkte 3, 4 og 5 legger retten til grunn at saksomkostningsansvaret må vurderes i forhold til tvl. § 20-4 bokstav b.

Det er på det rene at grunnlaget for at saken heves, er forhold som har ligget utenfor saksøkernes kontroll. Ved at det er saksøkte 3, 4 og 5 som har dekket kravet som utleggspantet skulle sikre, må det anses som klart at saksøkerne i forhold til disse saksøkte ellers ville ha vunnet saken, jf. Schei s. 901.

Saksøkte 3, 4 og 5 idømmes da sakens omkostninger.

Det er videre på det rene at saksøkte 1. og 2 ikke har medvirket ved den disposisjonen som ledet til at saken ble gjenstandsløs.

Spørsmålet blir da hvordan saksomkostningsspørsmålet skal avgjøres i forhold til disse saksøkte. Hvis tvl. § 20-4 bokstav b skal gis anvendelse på en slik situasjon, er vilkåret at retten finner det klart at saksøkerne også i forhold til disse saksøkte ellers hadde vunnet saken. Disse saksøkte har anført at retten for å kunne komme til en slik konklusjon måtte gjøre en prejudisiell prøving av hovedtvistetemaet i saken.

Det må legges til grunn at retten ikke har et holdbart grunnlag for å gjøre en slik prøving. Etter rettens vurdering blir spørsmålet i en situasjon som den foreliggende om saksøkte 1. og 2. i forhold til kostnadsansvaret må identifiseres med saksøkte 3, 4 og 5 slik at også de blir heftende solidarisk for kostnadsansvaret. Alternativet ville etter rettens vurdering, være å tilkjenne disse saksøkte dekning av sine kostnader i forhold til saksøkerne. En slik løsning ville åpenbart virke urimelig i forhold til saksøkerne.

Retten legger da til grunn at saksøkte 1. og 2 i en situasjon som den foreliggende må kostnadsmessig identifiseres med de andre saksøkte som har gjort saken gjenstandsløs. Saksøkte 1. og 2. idømmes da også ansvar for sakens kostnader.

Retten kommer da til at de saksøkte hefter solidarisk for kostnadsansvaret overfor saksøkerne.

Saksøkerne har beregnet sitt kostnadskrav til kr 113.169,50 med tillegg av utgifter til rettsgebyr. De saksøkte har anført at tidsbruken åpenbart har vært vesentlig for høy på bakgrunn av at saken må sies å være enkel og oversiktlig både med hensyn til sine faktiske og juridiske spørsmål.

Retten er ikke enig i en slik karakteristikk av saken. Tvisten hadde blant annet sin årsak i at kommunens kart over den solgte eiendommen synes å ha vært villedende. En person uten juridisk utdannelse vil ikke være i stand til å overskue de problemene som kan oppstå der en slik feil fører til at det ikke skjer en overføring av hjemmelen for eiendommen som er kjøpt. Den bistanden som da måtte ytes, omfattet kommunikasjon med mange aktører og der en vesentlig del av arbeidet bestod i å få rettet opp den mangelfulle hjemmelsoverføringen som var gjort av eiendomsmegleren. Det dreide seg i tillegg om en situasjon som gjaldt betydelige økonomiske verdier og hadde stor betydning for saksøkerne.

Retten finner på grunnlag av disse merknadene at saksøkernes kostnadskrav må sies å være passende og tar på dette grunnlaget kravet til følge.

Saksøkerne tilkjennes da sakskostnader med kr. kr 113.169,50 samt utgifter til rettsgebyr, til sammen kr 117.270,-.

Protector Forsikring ASA har i sin anke foruten Bøthun og Jårvik også oppgitt som ankemotparter Fredrik Søreide, Fokus Krogsveen AS og Tryg Forsikring. Advokat Søraas er på vegne av de sistnevnte som nevnt uenig i at disse er ankemotparter og gjør gjeldende at anken må avvises i forhold til disse.

Det følger av tvl. § 29-8 at partene i søksmålet kan anke rettslige avgjørelser for å oppnå en endring i sin favør. Videre følger det at den som vil bli «berørt av endringen», skal gjøres til motpart.

Utgangspunktet er at dersom det ikke er særlig hjemmel for annet, er det bare parter som har opptrådt som motparter for underinstansen, som kan gjøres til ankemotparter i ankesaken, se Skoghøy, Tvistemål, s 841-842. Det er unntak fra dette, men de er ikke aktuelle i vår sak. Det er på det rene at både Protector Forsikring ASA og de parter som uenigheten her gjelder var saksøkt for tingretten og ikke motparter. Det må således være korrekt å avvise anken i forhold Fredrik Søreide, Fokus Krogsveen AS og Tryg Forsikring.

Advokat Søraas har på vegne av sine parter krevd sakskostnader og har etter hovedregelen i tvl. § 20-2 første og annet ledd krav på full erstatning for disse. Det er ikke grunn til å gjøre unntak. Omkostningene er oppgitt til kr 4 000. Omkostningsoppgaven legges til grunn.

For så vidt gjelder ankene fra Reikerås og Protector Forsikring ASA har tingretten lagt til grunn at disse må identifiseres med ankemotpartene nevnt over – Fredrik Søreide, Fokus Krogsveen AS og Tryg Forsikring. Sakskostnadsspørsmålet ble i forhold til de sistnevnte vurdert etter bestemmelsen i tvl. § 20-4 bokstav b, men som det fremgår over ble bestemmelsen ikke anvendt i forhold til Reikerås og Protector Forsikring ASA da tingretten mente at den ikke hadde grunnlag for å foreta slik prejudisiell vurdering som bestemmelsen gir anvisning på. Tingretten har etter dette ikke vist til noen lovbestemmelse for avgjørelsen av sakskostnadsspørsmålet i forhold til de ankende parter.

Det følger av tvl. § 20-6 første ledd at der det er flere parter på samme side, avgjøres rett og plikt til sakskostnader i forhold til motparten særskilt for hver part. Dette har tingretten ikke gjort. Lagmannsretten vil i denne forbindelse både vise til at de ankende parter har forskjellige prosessfullmektiger og at grunnlaget for frifinnelsespåstanden for de to partene er forskjellig.

I forhold til partene Fredrik Søreide, Fokus Krogsveen AS og Tryg Forsikring som de ankende parter identifiseres med i følge tingrettens ovennevnte begrunnelse, har som nevnt over, bestemmelsen i § 20-4bokstav b vært anvendt. Det følger av bestemmelsen at en part uavhengig av sakens utfall helt eller delvis kan tilkjennes sakskostnader når saken etter bestemmelsens bokstav b heves på grunn av forhold utenfor partens kontroll, og det er klart at parten ellers hadde vunnet saken. Tingretten har konstatert at saken er blitt hevet grunnet forhold som ligger utenfor Bøthun og Jårviks kontroll. Det er det ingen uenighet om. Spørsmålet etter § 20-4 bokstav b er videre om «det er klart» at Bøthun og Jårvik ellers hadde vunnet saken. Vilkåret om at vedkommende ellers ville vunnet saken, må i samsvar med rettspraksis ettertvistemålsloven § 175, tolkes strengt. Det må anses helt på det rene at kravet eller forpliktelsen besto.

I Rt-2003-115 fremgår det med henvisning til HR-1999-525-k at retten prejudisielt må ta stilling til nevnte spørsmål der det er aktuelt å anvende bestemmelsen – på det tidspunkt tvistemålsloven § 175. Av Rt-2006-19 fremgår det at det er for kategorisk, og uttrykk for uriktig lovtolking uten videre å anse det avgjørende for anvendelsen av bestemmelsen at saksøkte fullt ut har oppfylt det fremsatte krav. Men det er i avgjørelsen fremholdt at oppfyllelsen etter omstendighetene vil kunne være et vesentlig moment når det skal vurderes om saksøkerens krav ville ført frem. I forhold til partene Fredrik Søreide, Fokus Krogsveen og Tryg Forsikring har som nevnt tingretten uttalt:

Ved at det er saksøkte 3, 4 og 5 som har dekket kravet som utleggspantet skulle sikre, må det anses som klart at saksøkerne i forhold til disse saksøkte ellers ville ha vunnet saken, jf. Schei s. 901.

Saksøkte 3, 4 og 5 idømmes da sakens omkostninger

Lagmannsretten finner dermed at tingretten ikke har foretatt en riktig lovtolking på dette punkt. Tingretten må foreta en prejudisiell vurdering av hvorvidt det var helt på det rene at forpliktelsen besto. Oppfyllelsen av kravet vil imidlertid kun være et moment i denne vurderingen, ikke avgjørende for anvendelsen av bestemmelsen slik tingretten har lagt til grunn. Vekten av dette momentet vil bero på omstendighetene i saken.

Lagmannsretten finner etter dette at tingrettens sakskostnadsavgjørelse må oppheves og spørsmålet om sakskostnader må vurderes for hver av de ankende parter. Tingretten må i denne forbindelse begrunne avgjørelsen i forhold til de lovbestemmelser som anvendes, se Schei m.fl., Tvisteloven, s 948-950. Dersom tvl. § 20-4 bokstav b anvendes må det foretas slik prejudisiell vurdering som bestemmelsen gir anvisning på. Det vises til Schei m.fl., s 919-920.

Ankene har ført frem. De ankende parter har etter hovedregelen i tvl. § 20-2 første og annet ledd krav på full erstatning for sine sakskostnader. Det finnes ikke grunnlag for å gjøre unntak etter bestemmelsen i § 20-2 tredje ledd for noen av dem. Advokat Jespersen har på vegne av Anne Steen Reikerås oppgitt sine omkostninger til kr 9.900 eks mva – kr 12.375 inkl mva med tillegg av rettsgebyr kr 5.160 til sammen kr 17.535. Beløpet fremstår som nødvendig og rimelig og tilkjennes derfor, jf tvl. § 20-5 første ledd. Advokat Myran har på vegne av Protector Forsikring ASA oppgitt sine omkostninger til kr 15.300. Mva påløper ikke i følge oppgaven. Lagmannsretten finner at beløpet overstiger det som er rimelig og nødvendig, jf. tvl. § 20-5 første ledd. Omkostningene finnes skjønnsmessig å kunne settes til kr 10.000. I tillegg kommer rettsgebyr kr 5.160 – slik at omkostningene samlet settes til kr 15.160.

Kjennelsen er enstemmig.

 

Slutning:

 

1. Tingrettens kjennelse, slutningen punkt 2, oppheves i forhold til Anne Steen Reikerås og Protector Forsikring ASA.

 

2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Anne Bøthun og Lars Jårvik in solidum til Anne Steen Reikerås 17.535 – syttentusenfemhundreogtrettifem – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.

 

3. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Anne Bøthun og Lars Jårvik in solidum til Protector Forsikring ASA 15.160 – femtentusenetthundreogseksti – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.

 

4. Saken avvises i forhold til Fredrik Søreide, Fokus Krogsveen AS og Tryg forsikring.

 

5. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Protector Forsikring ASA til Fredrik Søreide, Fokus Krogsveen AS og Tryg Forsikring in solidum 4.000 – firetusen – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.