RG 2013 s.65

Saken gjelder krav om beskjæring av et bøketre på naboeiendom.

Roar og Katrine Eide – heretter Eide – bor i en enebolig i Holbergsgate 46 på Eiganes i Stavanger. Thomas og Ågot Mona Middelthon – heretter Middelthon – bor i en enebolig på naboeiendommen – Christian IV gate 23. Middelthons eiendom ligger vest for Eides eiendom. På Middelthons eiendom står et ca 18 meter høyt bøketre ca 3,5 meter fra nabogrensen. Eide saksøkte i oktober 2010 Middelthon og fremmet krav om kraftig beskjæring av bøketreet fordi det tar solen på uteplassen deres om ettermiddagen.

Om sakens bakgrunn skrev Stavanger tingrett slik:

Saksøkerne ervervet og tilflyttet sin eiendom høsten 2005. Saksøkerne hadde ingen forutgående tilknytning til eiendommen. De saksøkte ervervet og tilflyttet også sin eiendom i 2005. Eiendommen ble på 1920-tallet ervervet og bebygd av Thomas Middelthons besteforeldre, som bodde der frem til hans foreldrene overtok eiendommen i 1980. Disse eide deretter eiendommen frem til de saksøkte ervervet den.

Det har siden 2005 vært en del kontakt mellom partene om beskjæring av bøketreet, som i sin tid ble plantet på eiendommen av Thomas Middelthons besteforeldre. Bakgrunnen for pågangen fra saksøkerne har vært at disse har opplevd skyggevirkningen fra treet som en ulempe for sin eiendom, idet treet skygger for solen om ettermiddagene i de deler av hagen som saksøkerne finner det naturlig å benytte til opphold og rekreasjon. Saksøkte har for egen kostnad beskåret treet for å komme saksøkerne i møte. Partene har i den anledning også vært uenige om hvor sterk beskjæring treet tåler, og saksøkerne har ikke vært fornøyde med de tiltak saksøkte så langt har truffet.

Ved stevning innkommet Stavanger tingrett 28. oktober 2010, reiste Roar og Katrine Eide søksmål mot Thomas og Ågot Mona Middelthon, med påstand om at disse dømmes til å toppe bøketreet ned til en høyde av maksimalt 10,5 meter, at greinene beskjæres til maksimalt 2,5 meter i bredden, og at de saksøkte tilpliktes å sørge for at treet holdes i denne høyde og bredde så lenge de er eiere av eiendommen. De saksøkte har i rettidig tilsvar påstått seg frifunnet.

Hovedforhandling ble holdt i Stavanger tingrett 29. mars 2011, hvor partene møtte med sine prosessfullmektiger. Retten mottok forklaring fra saksøkeren Roar Eide og fra saksøkte Thomas Middelthon. Retten mottok videre forklaring fra fire vitner, hvorav to hadde status som sakkyndigbevis, og det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken. Retten gjennomførte under hovedforhandlingen befaring på eiendommene. Dommen er som følge av dommerens arbeids- og ferieprogram ikke avsagt innen lovens frist.

Stavanger tingrett avsa dom i saken 27. april 2011 med slik domsslutning:

1. Tomas og Ågot Mona Middelthon frifinnes.

 

2. Roar og Katrine Eide betaler en for begge og begge for en, innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse 116 011 – etthundreogsekstentusenogelleve – kroner til Thomas og Ågot Mona Middelthon som erstatning for saksomkostninger.

 

Roar og Katrine Eide anket i rett tid dommen til Gulating lagmannsrett. Anken retter seg mot bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Saken ble behandlet av Gulating lagmannsrett i ankeforhandling 13. – 14. juni 2012. Tingrettsdommer Tor Holger Bertelsen som deltok som dommer under ankeforhandlingen ble suspendert fra sin stilling som tingrettsdommer i begynnelsen av juli. Det var ikke avsagt dom i saken da vedtaket om suspensjon ble fattet. I brev datert 28. august 2012 meddelte lagmannsretten at ankeforhandlingen som følge av dette måtte gjennomføres på nytt. Ny ankeforhandling ble avholdt i Stavanger tinghus 5. desember 2012. Partene møtte med sine prosessfullmektiger. Roar Eide og Thomas Middelthon ga forklaringer. Det ble i tillegg avhørt 4 vitner, herunder 2 sakkyndige vitner og foretatt slike dokumentasjoner som rettsboken viser. Lagmannsretten var under ankeforhandlingen på befaring på eiendommen.

 

Ankende part nedla slik påstand:

1. Thomas Middelthon og Ågot Mona Middelthon dømmes til – innen utløpet av mars 2013 – å kappe bøketreet på eiendommen Christian IV gate 23 ned til en høyde på maksimum 10,5 meter, eller ned til en høyde fastsatt etter rettens skjønn.

 

2. Thomas og Ågot Mona Middelthon dømmes til – innen utløpet av mars 2013 – å beskjære/tynne ut kronen på bøketreet på eiendommen Christian IV gate 23 med 2,5 meter i bredden, eller i en bredde fastsatt etter rettens skjønn.

 

3. Thomas Middelthon og Ågot Mona Middelthon er forpliktet til å holde bøketreet på eiendommen Christian IV gate 23 innenfor nevnte høyde og bredde så lenge de er eiere av eiendommen.

 

4. Roar Eide og Katrine Eide tilkjennes sakens kostnader for tingretten og lagmannsretten.

 

5. Staten dømmes til å erstatte meromkostningene forbundet med ny behandling av saken.

 

 

Ankende part har i det vesentlige gjort gjeldende:

Saken gjelder krav om beskjæring av bøketreet i hagen til Middelthon. Det rettslige grunnlaget for kravet er prinsipalt nabolovens § 3, subsidiært § 2.

Partene er enige om at avstandskravet i § 3 er innfridd. Ankende part mener at også de øvrige vilkårene i § 3 er innfridd.

Bøketreet er til «serleg ulempe» for Eide. Påregnelighetsbetraktninger er ikke relevante etter § 3. Det vises til dom fra Gulating lagmannsrett i LG-2001-2490.

Ulempen består i at treet skygger for solen i den sørlige delen av hagen til Eide mellom klokken 16 – 19 om ettermiddagen. Etter klokken 19 er det en liten glipe sol før Middelthons hus lager ny skygge. Sørsiden av huset er i praksis det eneste rekreasjonsområdet i hagen. Skyggen fra bøketreet er en «serleg ulempe» for Eide.

Det vises til LG-2001-2490 og LG-2007-45320 som begge gjelder ulempe i form av skygge fra trær.

Det avgjørende er etter dette om det er «nemnande om å gjera» for Middelthon å beholde treet ubeskåret. Det skal ikke mye til før eiers interesser slår igjennom, men det må stilles visse krav til interessen ellers blir vilkåret innholdsløst. Avgjørende for vurderingen er hva som kan utledes av begivenhetsnære bevis, ikke hva som blir forklart i ettertid.

Dokumentene i saken viser at Middelthons viktigste beveggrunn opprinnelig var at han ikke ville komme på kant med kommunen eller komme i straffeansvar. De hensyn han nå påberoper er tilpasset saken. Middelthon var lenge villig til å vurdere beskjæring.

Kommunens kulturhistoriske interesse i at treet ønskes bevart er ikke relevant. Det er eierens interesse som skal hensyntas etter § 3. Det fremkommer forutsetningsvis av Borgarting lagmannsretts dom i LB-2004-9820.

Bøketreet faller utenfor gruppen av trær som skal bevares etter reguleringsplanen. Det endres ikke av at de ulike etatene i kommunen har diskutert saken i et møte.

Det er ikke ført bevis for at treet ikke vil tåle beskjæring. Det vil muligens bli kostbart for Middelthon, men de må selv bære risikoen for å ha motsatt seg et mer langsiktig opplegg for beskjæring. Når saken bringes inn for domstolen må det settes en frist for fullbyrdelsen og et mer fleksibelt og langsiktig opplegg er ikke mulig.

Dersom lagmannsretten finner at kravet om beskjæring ikke kan føre frem med hjemmel i nabolovens § 3, har det uansett hjemmel i § 2 som kan anvendes selv om kravet ikke fører frem etter § 3. Bestemmelsen i§ 2 stiller domstolen friere og åpner for en interesseavveining. Middelthon har ikke påvist gode grunner for å ha treet stående ubeskåret. Selv om det etter § 2 skal gjøres en påregnelighetsvurdering er formålet med bestemmelsen ikke å avskjære en ny eier fra å protestere mot en ordning som var ulovlig allerede da vedkommende overtok eiendommen. Det vises til LB-2000-2889.

Plassering av uteplassen henger sammen med plassering av huset som ikke kan flyttes. Det er spekulasjon å legge til grunn at det kan etableres støyskjerming mot veien. Temaet har ikke vært gjenstand for bevisføring.

 

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.

 

2. Roar Eide og Katrine Eide pålegges å erstatte Thomas Middelthon og Ågot Mona Middelthon sakens kostnader for lagmannsretten.

 

3. Staten dømmes til å erstatte merkostnadene forbundet med ny behandling av saken.

 

 

Ankemotparten har i det vesentlige gjort gjeldende:

Partene er enige om at avstandskravet i § 3 er innfridd, men bestemmelsen har ytterligere to vilkår som må være innfridd. Det følger av forarbeidene at formålet med bestemmelsen er å løse mer kurante tvister. Det er følgelig ikke grunnlag for å anvende spesialbestemmelsen i § 3 dersom eieren har saklig grunn for å ha treet stående uten beskjæring. Det er ikke riktig at det skal foretas en interesseavveining slik ankende part gjør gjeldende. Det vises til LB-2000-2889 der lagmannsretten uttaler dette.

Skyggevirkningene fra treet er ikke til «serleg ulempe» for Eide og for Middelthon er det «nemndande om å gjera» å beholde treet slik det fremstår i dag. Det bestrides ikke at skyggen er en ulempe, men ulempen er ikke «serleg», og ikke verre enn den ellers er i området. Treet kaster skygger over en del av eiendommen i en periode på 2 – 2 ½ time. Bevisførselen viser at solen forsvinner over uteplassen til Eide mellom kl. 16 og 17 og er tilbake før kl. 19.

Når det skal avgjøres hva som er til «serleg ulempe» er forholdene i området av betydning. Dersom ulempen ikke er større enn det som er vanlig i området er den ikke «serleg». Det vises til RG-1981-188. Ulempen må være kvalifisert jf. Einar Bergsholm; Lov og Rett 2003 side 557-568. Det vises også til LE-1988-599 og RG-1990-195.

Det skal ikke mye til for å konstatere at det er «nemnande om å gjere» for eieren å ha treet stående ubeskåret. Vurderingen skal skje etter objektive kriterier. I dette tilfellet foreligger det slike objektive interesser. Treet har affeksjonsverdi, samt kulturhistorisk og estetisk verdi.

Det er ikke korrekt at Middelthon har lovet å beskjære treet. Han har kun tilbudt seg å beskjære treet innenfor det som er forsvarlig. Han ba om kommunens syn for å kunne begrunne sitt standpunkt ytterligere. Det er også et moment av betydning at treet er svært gammelt. Middelthons interesser er sammenfallende med de samfunnsmessige interessene som Stavanger kommune har gitt uttrykk for. Dommene i LB-2000-2889, TOSLO -2006-147603 og RG-1999-798 illustrerer tilsvarende sammenfall av interesser. I saken i LB-2004-9820 som motparten har vist til var det mange trær på eiendommen.

Det skal mye til å gi Eide medhold i kravet om beskjæring etter nabolovens § 2 når kravet ikke har ført frem etter § 3 og avstandskravet i § 3 er innfridd. Det vises til LB-2007-142466 og artikkelen i Lov og Rett nr. 9/2003 [ Lov og Rett 2003 side 557 ] side 566 som dommen viser til.

Spørsmålet etter § 2 er om treet «urimeleg eller uturvande» er til skade eller ulempe for Eide. Hensynet til naturmangfoldet skal vektlegges, jf § 2 annet ledd siste setning. I dette tilfellet er det alternativet «urimeleg» som er aktuelt og spørsmålet er om tålegrensen er overskredet. Ved avgjørelsen skal det legges vekt på hva som er «venteleg etter tilhøva på staden» og om det er «verre enn det som plar fylgja av vanlege bruks- eller driftsmåtar på slike stader». Trær av denne størrelsen er vanlig i Eiganesområdet og Eide var kjent med treet og skyggevirkningen da han kjøpte eiendommen. Den som kjøper bolig på Eiganes må ta med på kjøpet at det er store trær på naboeiendommen som kaster skygge. Det er ikke anført at ulempen ikke var synbar. Det må bli Eides risiko at han oppfatter strøkets særpreg som problematisk i forhold til bruken av utearealet sitt. Det vises til TOSLO-2003-13240. Det vises også til LA-2000-1284, Rt-1977-1155 og RG-1981-188.

Eide foretar i dag betydelige arbeider på tomten og har mulighet til å etablere en uteplass mer sørøst eller nord i hagen og tilrettelegge med støyskjermer. Hensynet til treet må trekkes inn i den vurderingen som skal gjøres. Den beskjæringen Eide krever vil ødelegge treets verneverdi og selv om beskjæringen gjøres over mange år vil treet bli ødelagt selv om det overlever. Middelthon har med sin skjøtsel av treet ivaretatt Eides tarv. Tålegrensen er ikke overskredet.

 

 

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten tar først stilling til om Eide kan kreve bøketreet beskåret med hjemmel i nabolovens § 3. Det følger av denne bestemmelsen at en eier ikke kan ha tre som er til «skade eller serleg ulempe» nærmere naboeiendom enn tredjeparten av trehøyden med mindre det er «nemnande om å gjera for eigaren eller for naturmangfaldet på staden». Tingretten viste til at bestemmelsen i § 3 etter forarbeidene har som formål å løse de mer kurante tvister knyttet til trær i naboforhold, og at vurderingen må baseres på objektive mål. Lagmannsretten er enig i dette utgangspunktet og viser til Ot.prp.nr.24 (1960-1961) der departementet blant annet uttalte:

«Også tre som – utan å gjere beintfram skade – er til ulempe for grannen, t.d. med å stengja ute sol og utsyn, må kunne krevjast tatt bort eller retta på når vilkåra elles er til stades. Slik departementet har forma§ 2 i utkastet sitt, er dette einaste rimelege løysinga.

Men det er ikkje meininga at ulempe av kva slag som helst skal vera nok. Grannen må ha ei serleg ulempe av treet om han skal kunne reise noko krav. Og denne serlege ulempa skal så vegast mot eigarens interesse i å ha treet ståande. Avgjerda her må retta seg etter objektive mål, og ikkje etter dei subjektive vurderingane til grannane. Men dette er sjølvsagt ikkje til hinder for at det likevel blir lagt vekt på at eigaren set serleg pris på treet av den enkle grunn at det er vent å sjå til.»

Partene er enige om at avstandskravet er innfridd og at treet utgjør en ulempe for Eide. Det første spørsmålet retten må ta stilling til er derfor om det er «nemnande om å gjera» for Middelthon å beholde treet ubeskåret slik det fremstår i dag.

Som det fremgår av sitatet fra forarbeidene skal avgjørelsen rette seg etter objektive mål. Det avgjørende blir etter dette om Middelthon har saklige og objektive grunner for å beholde treet ubeskåret. Etter bevisføringen under ankeforhandlingen finner lagmannsretten at det foreligger slike saklige og objektive grunner. I tillegg til at treet er ca 80 år gammelt og har estetisk verdi er det på det rene at det også har ikke ubetydelig kulturhistorisk interesse. Lagmannsretten viser til korrespondansen mellom Middelthon og byantikvaren i Stavanger kommune der dette fremgår. Selv om kommunen har gitt motstridende tilbakemeldinger når det gjelder hvilket vern som følger av reguleringsplanen, er det liten tvil om at byantikvaren mener treet har kulturhistorisk interesse. Byantikvaren viste i sin forklaring under ankeforhandlingen til at bebyggelsen og hageanleggene i Eiganesområdet ble etablert mellom 1910-20 og har betydelig kulturhistorisk interesse. Hun viste til at de høye trærne i hagene på Eiganes er med å gi området særpreg og er like kulturhistorisk viktige for området som selve bebyggelsen. Uavhengig av om det er korrekt at kraftig beskjæring av treet er et søknadspliktig tiltak slik byantikvaren hevdet i sin forklaring, legger lagmannsretten til grunn hennes forklaring om treets kulturhistoriske betydning. Forklaringen underbygges av det inntrykket lagmannsretten fikk under befaringen og det som fremgår av reguleringsplanen. Slik lagmannsretten ser det foreligger etter dette slike saklige og objektive grunner som gjør at det er «nemnande om å gjera» for Middelthon å beholde treet slik det står i dag.

Lagmannsretten finner i likhet med tingretten at beskjæring i det omfang som er nødvendig for at Eide skal unngå skygge over sitt uteareal vil endre treets utseende og form på en måte som gjør at det mister sin kulturhistoriske interesse. Også den estetiske interessen av å ha treet stående beror etter lagmannsrettens syn på at det ikke blir beskåret vesentlig utover det som allerede er gjort. Lagmannsretten viser til tingrettens vurdering av dette som lagmannsretten er enig i.

Kravet om beskjæring av treet i medhold av nabolovens § 3 kan etter dette ikke føre frem.

Neste spørsmål er etter dette om det er grunnlag for kravet om beskjæring av treet etter nabolovens § 2. Det følger av nabolovens § 2 at ingen må ha noe som «urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe på naboeigedomen». Det følger direkte av bestemmelsens andre ledd at det i avgjørelsen av om noe er urimelig eller unødvendig skal legges vekt på hva som er teknisk og økonomisk mulig å gjøre for å hindre eller avgrense skaden eller ulempen. Det skal videre legges vekt på naturmangfoldet på stedet. Det følger videre av bestemmelsens tredje ledd at det i urimelighetsvurderingen skal legges vekt på om «det er venteleg etter tilhøva på staden og om det er verre enn det som plar fylgja av vanlege bruks- eller driftsmåtar på slike stader».

Det er ikke anført at treet er til skade eller at det er til unødig ulempe for Eides eiendom. Det avgjørende er derfor om treet er til urimelig ulempe for Eides eiendom slik det står i dag. Partene er enige om at treet kaster skygge over den sørlige delen av Eides hage fra ca. kl. 16 fram til ca. kl. 19. Det er på det rene at skyggen dekker den delen av hagen som det er mest naturlig å bruke til rekreasjon og uteplass store deler av ettermiddagen. Selv om Eide kan flytte seg rundt i hagen etter solen gjennom ettermiddagen er det neppe mulig å etablere en fullgod permanent uteplass et annet sted i hagen. Etter lagmannsrettens syn utgjør skyggen fra treet derfor en klar ulempe for Eides eiendom. I vurderingen av om ulempen er urimelig skal det vektlegges om ulempen er «venteleg etter tilhøva på staden». Om dette skrev tingretten:

Det følger av naboloven § 2 at det ved vurderingen av om en ulempe skal anses som urimelig, også skal vektlegges hva som anses påregnelig («venteleg») og sedvanlig i området. Retten har i tilknytning til vurderingen etter naboloven § 3 vært innom reguleringsplanen for Eiganes og uttalelser fra byantikvaren i forhold til det typiske ved villaeiendommene og beplantningene på disse i dette boligstrøket i Stavanger sentrum. Retten antar i lys av nevnte forhold at den som velger å erverve bolig på Eiganes, i ganske stor utstrekning må ta med på kjøpet at det vil være til dels store trær på naboeiendommer, som vil kunne kaste skygge over nabogrensen deler av dagen. Det er ikke anført at denne ulempen ikke fremsto som synbar for saksøkerne idet de ervervet eiendommen. At saksøkerne etter tilflytting av eiendommen oppfatter strøkets karakteristika som problematiske for sin ønskede bruk av eiendommens utearealer, antar retten i stor utstrekning må være saksøkernes egen risiko.

Retten har i lys av de forhold som er gjennomgått også sett hen til at saksøkernes påstand ikke innebærer krav om felling av treet, men topping og beskjæring for øvrig. Saksøkte og deres rettsforgjengere har gjennom årene for egen kostnad latt utføre skjøtsel av treet i form av beskjæring. Beskjæring ble senest utført i 2010 av parkavdelingen i Stavanger kommune. Retten legger etter bevisførselen til grunn at beskjæringen siste gang ble gjort under instruks om at treet skulle beskjæres så mye det med rimelighet kunne tåle, samtidig som dets særpreg som bøketre og som del av bymiljøet på Eiganes skulle beholdes, og at arbeidet ble utført under rimelig ivaretakelse av disse hensynene. Retten finner at saksøkte ved dette har tatt rimelig hensyn til naboens tarv ved skjøtselen av treet. Med det resultat retten for øvrig er kommet til, er det ikke nødvendig å stilling til om topping og ytterligere beskjæring av treet vil innebære risiko for treets helse på sikt.

Retten har etter dette kommet til at det etter naboloven § 2 ikke foreligger noen nabostridig urimelighet ved at bøketreet blir stående som det står i dag. Sentralt for rettens avgjørelse er dels treets kulturhistoriske betydning som del av det karakteristiske vegetasjonsbildet i tilknytning til villabebyggelsen på Eiganes, at saksøkerne har anledning til å nyte ettermiddagssolen i de deler av hagen som treet ikke skygger for, og endelig at saksøkerne med kunnskap om strøkets karakter, treets plassering, form og størrelse, likevel valgte å erverve denne boligen.

Lagmannsretten er enig i de bevismessige og rettslige vurderinger tingretten her har gjort, og kan ikke se at det fremkom noe under ankeforhandlingen som er egnet til å endre verken vurderingene eller konklusjonen. Ankende part har anført at bestemmelsen i nabolovens § 2 ikke kan tolkes slik at den avskjærer ny eier fra å protestere mot en ordning som var ulovlig allerede da vedkommende overtok eiendommen. Dette kan ikke føre frem da treet, etter lagmannsrettens syn, ikke på noe tidspunkt har vært «ulovlig» vurdert etter forholdene på stedet.

Lagmannsretten finner etter dette at kravet om beskjæring heller ikke har hjemmel i § 2.

Anken skal på denne bakgrunn forkastes.

Middelthon har vunnet saken og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 (1) krav på full erstatning for sine sakskostnader for lagmannsretten fra Eide. Etter lagmannsrettens syn foreligger ikke slike tungtveiende grunner som gjør det rimelig å gjøre unntak fra hovedregelen etter tvisteloven § 20-2 (3). I tillegg har begge parter krav på dekning av sine merkostnader fra Staten ved Domstolsadministrasjonen som følge av at ankeforhandlingen måtte avvikles to ganger, jf tvisteloven § 20-12. Lagmannsretten finner at merkostnaden Staten skal dekke tilsvarer partenes kostnader med ankeforhandlingen 5. desember 2012.

I forbindelse med ankeforhandlingen i juni la advokat Lunde frem en sakskostnadsoppgave på totalt 158 240 kroner hvorav salæret utgjør 109 940 kroner eksklusive merverdiavgift, 16 345 kroner er utgifter til ankemotpartens sakkyndige vitne og 3 576 kroner utgifter til kopiering og porto. Det resterende er merverdiavgift. For ankeforhandlingen i desember la hun frem en sakskostnadsoppgave på totalt 76 951 kroner hvorav salæret utgjør 48 100 kroner eksklusive merverdiavgift, 13 250 kroner er utgifter til det sakkyndig vitnet og 3 576 kroner utgifter til kopiering og porto. Det resterende er merverdiavgift.

Til ankeforhandlingen i juni la advokat Nordby frem en sakskostnadsoppgave på totalt 148 481 kroner, hvorav salæret utgjør 131 375 kroner inklusive merverdiavgift, og 8 000 kroner er utgifter til reise, overnatting og kopiering og 9 106 kroner er utgifter til ankende parts sakkyndige vitne. I forbindelse med ankeforhandlingen i desember la han frem en sakskostnadsoppgave på totalt 100 043 kroner, hvorav salæret utgjør 87 187 kroner inklusive merverdiavgift og 12 856 kroner er utgifter til det sakkyndige vitnet.

Lagmannsretten finner at kravene utgjør nødvendige utgifter og legger dem til grunn for avgjørelsene.

Dommen er enstemmig.

 

Domsslutning:

 

1. Anken forkastes.

 

2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Roar og Katrine Eide til Thomas og Ågot Mona Middelthon 158.240 – etthundreogfemtiåttetusentohundreogførti – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelse av dommen.

 

3. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Staten ved Domstolsadministrasjonen til Thomas og Ågot Mona Middelthon 76.951 – syttisekstusennihundreogfemtien – kroner innen 2 – to – uker etter forkynnelse av dommen.

 

4. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Staten ved Domstolsadministrasjonen til Roar og Katrine Eide 100.043 – etthundretusenogførtitre – kroner innen 2 – to – uker etter forkynnelse av dommen.