Rt. 1953 s. 523

Dommer Helgesen: Salten herredsrett – dommerfullmektigen – avsa 23. mai 1949 dom i saken med denne domsslutning:

«1. A/S Klippfiskeksport dømmes til å betale Knut Dahl kr. 40 877,15 med 4 prosent årlig rente fra 3. januar 1948 til betaling skjer.

2. A/S Klippfiskeksport dømmes til å betale Knut Dahl kr. 500,00, i saksomkostninger.

3. Dommen blir å oppfylle innen 14 dager etter dens forkynning for saksøkte.»

A/S Klippfiskeksport påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett, som behandlet saken med sakkyndige domsmenn. Lagmannsretten avsa den 21. januar 1951 dom med slik domsslutning:

«A/S Klippfiskeksport dømmes til å betale til Knut Dahl kr. 24 323,20 med 4 prosent årlig rente fra 3. januar 1948 til betaling skjer.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra dommens forkynnelse.»

A/S Klippfiskeksport har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Selskapet hevder at det er uriktig:

1. når lagmannsretten ikke har funnet at oppgjør alene skal skje for fisken i ferdigprodusert stand og etter klippfiskpris, og at Dahl dermed har overtatt risikoen for tørkeresultatet.

2. at der ikke er utvist erstatningsbetingende forsømmelighet fra Dahl under tørkingen.

Knut Dahl har erklært motanke. Han mener at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at ankemotparten hadde risikoen for at fisken i ferdigprodusert stand fikk høyere verdi enn den hadde som saltfisk.

Ankeparten har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

«I. A/S Klippfiskeksport frifinnes mot å betale Knut Dahl kr. 6247,41.

II. Knut Dahl tilpliktes å betale sakens omkostninger for alle retter.»

Ankemotpartens påstand er:

«A/S Klippfiskeksport dømmes til å betale Knut Dahl kr. 40 877,15 – med 4 % årlig rente fra 3. januar 1948 til betaling skjer og saksomkostninger ved alle retter.

Subsidiært:

Lagmannsrettens dom stadfestes med tillegg av kr. 5000,00 som utgjørende Finnmarks-partiets andel av tørkeomkostningene og saksomkostninger til alle retter.

Atter subsidiært:

A/S Klippfiskeksport betaler til Knut Dahl kr. 9349,60 med 4 % renter fra 3. januar 1948 til betaling skjer og saksomkostninger for alle retter.»

Om saksforholdet viser jeg til den fremstilling som er gitt i herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for bevisførselen i Høyesterett har det vært holdt bevisopptak ved Bodø herredsrett og Steigen herredsrett samt Kristiansund byrett til avhør av parter og vitner. Dessuten har partene fremlagt en del nye dokumenter, hvoriblant en rekke erklæringer om Lofot-partiet og dets tilstand etter at det var opplagt på Wilands Kjølelager.

Saken gjelder to partier, Lofot-partiet solgt ved sluttseddel av 28. mai og Finnmarks-partiet solgt ved sluttseddel av 6. juni 1947. Finnmarks-partiet ble levert og avregnet etter en pris av kr. 1,47 pr. kg, som svarer til gjennomsnittet av prisene for sortement nr. 1, 2, 3 og 4 lagringstørr i Prisdirektoratets vedtak av 26. mars 1947 om prisbestemmelser for tilvirkersalg av klippfisk av 1947 års produksjon, jfr. § 1 i bestemmelsene.

Dahls prinsipale påstand for Høyesterett er den samme som for herredsretten og lagmannsretten, nemlig betaling for saltfisk med tillegg av tørkeomkostninger. Ved lagmannsrettens dom ble hans krav på betaling etter saltfiskpris for begge partier tatt til følge, men hans krav på tørkeomkostninger ble ikke godkjent. Dahl har oppgitt de samlede tørkeomkostninger – hans direkte utlegg – til kr. 16 553,95. Herav faller etter hans oppgave ca. 1/3 part på Finnmarks-partiet, som ble tørket på samme sted og til samme tid som Lofot-partiet. Da det ikke var noen mangel ved Finnmarks-partiet idet tørkingen av dette parti var tilfredsstillende, mener Dahl subsidiært at han iallfall har krav på den andel av tørkeomkostningene som faller på dette parti, en handel som han i påstanden har begrenset til kr. 5000,00. Dahls ytterligere subsidiære påstand er begrunnet med at han ikke under noen omstendighet anser seg forpliktet til å dekke de utgifter til lagerleie, assuranse, frakt m. v. som ankeparten i sine bøker har belastet hans konto, jfr. den dokumenterte kontoavskrift av 20. februar 1948, som viser en saldo på kr. 6247,41 i Dahls favør. Denne saldo svarer til det beløp som er nevnt i ankepartens påstand. På kontoen er Dahl kreditert oppgjøret for Finnmarks-partiet og de beløp som etter fradrag av omkostninger kom inn ved den realisasjon av Lofotpartiet til best mulig pris som ble foretatt av A/S Klippfiskeksport.

Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere retter. Som anført i herredsrettens dom hadde Dahl i mange år drevet som tilvirker av saltfisktorsk, men på grunn av de gode priser på klippfisk i 1947, bestemte han seg da for å produsere klippfisk for på den måte å oppnå større fortjeneste enn salg av saltfisk ville gi. Han ga megler Rolf Thingvold i oppdrag å selge produksjonen av klippfisk. Thingvold henvendte seg til disponent Eilert Rasmussen i A/S Klippfiskeksport, Bodø, og fremsatte overfor ham tilbud om salg av klippfisken. Et slikt salg til selskapet kom også i stand, og sluttseddel ble utferdiget på basis av klippfiskvekt. Som nærmere omhandlet i herredsrettens og lagmannsrettens dommer ble det imidlertid av kvotemessige grunner etter disponent Rasmussens ønske den 28. mai 1947 utferdiget og undertegnet en ny sluttseddel med dette innhold:

«Undertegnede Knut Dahl, Grøtøy, selger herved til A/S Klippfiskeksport, Bodø, ca. 3500 vekter Lofots saltfisk-torsk av produksjon 1947, samtidig som jeg (vi) påtar meg (oss) å tørre den solgte saltfisk til klippfisk og levere den til A/S Klippfiskeksport, Bodø, så snart den er ferdigtørret. Fisken skal ved levering betales netto kontant til den av myndighetene fastsatte pris.

Forutsetningen for denne handel er at der også i år blir gitt statsgaranti for saltfisk og klippfisk.»

Partene underskrev den 6. juni samme år en likelydende sluttseddel på Finnmarks-partiet.

Kontrakten (sluttseddelen) av 28. mai 1947 ble oversendt av megler Thingvold til Dahl sammen med en skrivelse av 31. mai 1947, hvor det blant annet heter: «Vedlagt oversender jeg Dem kontrakt med A/S Klippfiskeksport på Deres saltfiskparti som firmaet overtar i ferdigprodusert stand til gjeldende maksimalpris for klippfisk levert i Bodø. – De bes returnere 2 eksemplarer i undertegnet stand så snart som mulig.

Som forklart i telefonen gis sluttseddelen denne form på grunn av at salg av saltfisk er fritt, mens klippfisksalg er underlagt kvotebestemmelser, og man kan risikere at partiet blir tildelt en vilkårlig grossist sydpå, som ikke selv har klart å dekke sin kvote.»

Jeg kan etter det som således passerte mellom partene forut for og i forbindelse med kontraktsavslutningene ikke anse det tvilsomt at avtalen fra A/S Klippfiskeksports side har vært ment som kjøp av klippfisk, og jeg mener også at Dahl har forstått dette således at ombyttingen av sluttsedler av begge parter ble betraktet og oppfattet som en ren formalitet, som ikke dekket det reelle forhold. Det er illustrerende at partene under den senere avvikling av kontraktsforholdet i to brev betegner dette henholdsvis som salg av klippfisk og som levering av klippfisk. Jeg viser til A/S Klippfiskeksports brev av 5. september 1947 til Dahl og Knut Dahls brev av 5. september 1947 til A/S Klippfiskeksport. Det har fra begge parters side under prosedyren for Høyesterett vært enighet om at salget i virkeligheten inneholder to avtaler, en om salg av saltfisk og en om tilvirking av fisken til klippfisk. Jeg antar imidlertid at partenes enighet om en rettslig konstruksjon, som ikke stemmer med bevislighetene i saken, ikke er bindende for domstolen.

Ved den rettslige bedømmelse av saken legger jeg altså til grunn at sluttsedlene av 28. mai og 6. juni 1947 i realiteten gjaldt kjøp og salg av klippfisk, og at det er kjøpslovens regler som kommer til anvendelse på forholdet. Dessuten kommer de gjeldende prisbestemmelser inn, noe som jeg senere kommer tilbake til.

Av Lofot-partiet ble 10 225 kg levert på kjølelager i Bodø den 12. august og resten, 29 920 kg, den 4. september. Det er på det rene at hele partiet var blitt skadd under tørkingen og at fisken ved opplegget på kjølelageret var brent og befengt med rødmidd. Det er hevdet av A/S Klippfiskeksport at dette skyldtes at Dahl eller hans folk utviste erstatningsbetingende forsømmelighet under tørkingen. Jeg kan imidlertid i sakens opplysninger ikke finne at det er tilstrekkelig grunnlag for å konstatere dette, og jeg kan for så vidt henvise til den begrunnelse som på dette punkt er gitt av lagmannsretten. Under den oppståtte tvist om betalingen av partiet har det – også for Høyesterett – vært omstridt mellom partene når levering fant sted og om det er reklamert i tide. Etter min mening må kontrakten forståes slik at leveringsstedet var kjølelager i Bodø. Som nevnt av disponenten for A/S Klippfiskeksport, Rasmussen, i hans forklaring under bevisopptaket ved Bodø herredsrett, var «i avtalen for det året prisene fastsatt levert til kjølelager». Videre nevner jeg at etter kontrakten mellom partene skal fisken «ved levering betales netto kontant til den av myndighetene fastsatte pris». I henhold til § 3 i prisbestemmelsene, som har regler om leveringsvilkår, gjelder de fastsatte priser i § 1 og § 2 for varen «levert løs til kjølelager i Bergen, Ålesund og Kristiansund» og – heter det i bestemmelsen – ved «tilsvarende levering i Bodø må gjøres et fradrag av 4,5 øre pr. kg». Spørsmålet blir så om A/S Norsk Klippfiskeksport i tide reklamerte overfor manglene ved Lofot-partiet. At det her dreier seg om mangler som kjøperen i og for seg hadde plikt til å reklamere overfor anser jeg ikke tvilsomt. Utgangspunktet for reklamasjonsfristens løp var leveringen av fisken til det kjølelageret i Bodø som Dahl var blitt anvist av A/S Klippfiskeksport. Jeg er enig med herredsretten i at kjøperen i dette tilfelle har reklamert for sent. Som tidligere nevnt ble de to partier av Lofot-fisken levert inn på kjølelageret 12. august 1947 (10 225 kg) og 4. september 1947 (29 920 kg). Jeg antar etter det jeg har sagt om leveringsstedet at kjøperens undersøkelsesplikt inntrådte på det tidspunkt levering skjedde, og at en sakkyndig undersøkelse av partiet umiddelbart eller kort tid etter leveringen ville ha avdekket at partiet var befengt med rødmidd. Men uansett hva en mener om tidspunktet for undersøkelsespliktens inntreden, er jeg enig med herredsretten i at en reklamasjon fremsatt så sent som flere uker, sannsynligvis først 4 å 5 uker etter at mangelen (rødmidd) var konstatert, er for sent i dette tilfelle, der det dreier seg om et handelskjøp med plikt til å reklamere straks. Jeg kan for så vidt tiltre hva herredsretten har anført om dette i sin dom. A/S Klippfiskeksports adgang til å heve kjøpet ble som følge av den manglende reklamasjon avskåret, og selskapet hadde derfor ikke rett til å selge partiet for Dahls regning. Konsekvensen herav er at selskapet heller ikke har rett til å belaste Dahl utgiftene til lagring og omkostningene ellers ved salget av fisken slik som det har gjort. Etter kjøpslovens reklamasjonsregler skulle tillike kravet på avslag i prisen være forspilt på grunn av unnlatt reklamasjon. Imidlertid antar jeg at de gjeldende prisbestemmelser i det foreliggende tilfelle hjemler et krav på prisavslag, at kjøperen med andre ord – selv om det er reklamert for sent – ikke er forpliktet til å betale den pris som er krevd av Dahl. Jeg mener at prisreglenes påbud om prisavslag for ting av dårlig kvalitet og forbudet mot å ta eller kreve en urimelig pris her må komme til anvendelse. Disse regler er av offentligrettslig og preseptorisk karakter og må etter min mening slå igjennom overfor kjøpslovens deklaratoriske reklamasjonsbestemmelser, når det som her gjelder spørsmålet om høyeste lovlige pris for en vare. Bestemmelsene for klippfisk av 1947 års produksjon har i § 2 uttrykkelig fastsatt regler for fradrag for dårligere kvalitet, jfr. også § 2 annet ledd s. p. i de alminnelige prisforskrifter, som har et generelt påbud om prisavslag. Det heter der: «Dersom den ting som leveres eller den ytelse som utføres er av dårligere kvalitet enn den prisen gjelder for, må det innrømmes rimelig prisavslag.» For sterkere middet eller sterkere solbrent fisk må prisen for lagringstørr vare etter den nevnte § 2 i prisbestemmelsene for klippfisk ikke settes høyere enn kr. 1,07 pr. kg for torsk, og heri må etter regelen i § 3 for levering i Bodø gjøres et fradrag av 4,5 øre pr. kg. Dette gir da en maksimumspris for fisken på kr. 1,025 pr. kg, mens Dahls krav, når en ser forholdet som salg av klippfisk, gir en langt høyere pris pr. kg levert klippfisk for Lofot-partiet. Hans krav er da etter mitt syn på saken i strid med de alminnelige prisforskrifters forbud mot å kreve en høyere pris enn lovlig. Jeg nevner at Dahl på det tidspunkt han fremsatte sitt krav var fullt klar over at partiet var solbrent og befengt med rødmidd. Lagmannsretten har etter det resultat den kom til, ikke bedømt fiskens tilstand og kvalitet ved leveringen i relasjon til prisbestemmelsene for klippfisk av 1947 års produksjon. Det foreligger heller ikke opplysninger til belysning av spørsmålet om A/S Klippfiskeksport ved partiets opplegg på kjølelageret i august og september kunne ha satt i verk foranstaltninger for å stanse den videre utvikling av rødmidden og derved ha hindret en ytterligere forringelse av fiskens kvalitet. Høyesterett har – blant annet hensyn også tatt til det moment jeg her har nevnt – etter min mening ikke tilstrekkelig materiale til å vurdere og avgjøre hva som etter prisbestemmelsene var høyeste lovlige pris for fisken på leveringstiden. Jeg antar etter dette at lagmannsrettens dom i henhold til tvistemålslovens § 392, 2. ledd, bør oppheves og saken av hensyn til bevisførselen vedrørende de punkter jeg har omhandlet foran, hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.

Da mitt resultat etter rådslagningen ikke har flertall i retten, former jeg ikke forslag til konklusjon.

Dommer Eckhoff: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende.

Når det gjelder forandringen av sluttseddelen, er jeg enig med førstvoterende i at den fra A/S Klippfiskeksports side bare var ment som en formalitet. Dahl hevder imidlertid at han ikke var klar over dette, og at han gikk ut fra at de nye sluttsedler ga uttrykk for en reell avtale om salg av saltfisk og tørking av den for selskapet. Etter de opplysninger som foreligger, finner jeg ikke å kunne sette påstanden til side. Det er riktignok så at Dahl etter brevet av 31. mai 1947, som er referert av førstvoterende, skal ha fått en forklaring i telefonen av Thingvold om hvorfor sluttseddelen ble endret. Men Dahl har under avhør ved bevisopptaket til bruk for Høyesterett, etter å være foreholdt brevet, på forespørsel fastholdt at han «ikke forsto noe mer etter mottagelsen av brevet». Jeg nevner i denne forbindelse at Thingvold under samme bevisopptak som vitne forklarte at han «hadde ikke selv rede på disse kvoteordninger». At det ikke var avtalt noen pris for saltfisken, og at det ikke ble oppgitt noen nøyaktig vekt på den, behøver ikke bety at Dahl har vært klar over at endringen av sluttseddelen bare var en formalitet. Dahl har sikkerlig, like lite som selskapet, tenkt seg muligheten av at tørkingen skulle gi et så mislig resultat som den gjorde for Lofot-fiskens vedkommende.

Spørsmålet blir da hvorledes oppgjøret under disse omstendigheter skal ordnes. Jeg nevner først at Finnmarks-partiet i alt vesentlig var i samsvar med forutsetningene, og at Dahl for partiet er godskrevet kr. 26 002,49 i henhold til sluttseddelens prisbestemmelser. Og etter min mening må de to partier sees som to selvstendige leveringer under hver sin kontrakt.

Når jeg da må legge Dahls forståelse av avtalen til grunn, antar jeg med lagmannsretten at Dahl må ha krav på betaling for saltfisken under Lofot-kontrakten. Med lagmannsretten mener jeg også at det er rimelig at Dahl må ha risikoen for det mislige resultat av tørkingen så langt at han for Lofot-partiet ikke kan gjøre krav på omkostningene ved tørkingen. Hadde spørsmålet på forhånd vært reist, er det klart at selskapet ut fra sitt syn ville ha krevd det, og jeg må også anta at Dahl på sin side ville gått med på en slik ordning, all den stund han hadde vært villig til å selge partiet som klippfisk, og da automatisk ville ha hatt den fulle risiko for resultatet av tørkingen, selv om den ferdige fisk ikke engang hadde gitt full dekning for saltfiskverdien.

Når det gjelder spørsmålet om det mislige resultat av tørkingen for Lofot-fiskens vedkommende skyldes uaktsomhet fra Dahls side, er jeg enig med førstvoterende.

For Finnmarks-partiets vedkommende har Dahl fått dekning også for tørkingsomkostningene i og med at han for partiet får oppgjør for den ferdige klippfisk i samsvar med kontrakten.

Jeg har beregnet oppgjøret mellom partene slik:

Lofot-partiet er skjønnsmessig satt til 3475 vekter saltfisk som avregnes med kr. 14,40 pr. vekt kr. 50 040,00
Dahl har mottatt kr. 47 00,00 i forskudd.
Av forskuddet refererer kr. 26 002,49 seg til Finnmarks-partiet, avdraget på Lofot-partiet beløper seg da til « 20 997,51
Resten kr. 29 042.49

plikter A/S Klippfiskeksport å betale.

Jeg finner at saksomkostningene bør oppheves for herredsrett og lagmannsrett, men for Høyesterett bør A/S Klippfiskeksport betale omkostninger.

Jeg stemmer for denne

dom:

A/S Klippfiskeksport demmes til å betale til Knut Dahl kr. 29 042,49 – tjueni tusen og førtito 49/100 kroner – med 4 – fire – prosent årlig rente fra 3. januar 1948 til betaling skjer.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler A/S Klippfiskeksport til Knut Dahl kr. 2500,00 – to tusen fem hundre – kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Andenæs: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Eckhoff.

Dommer Skau: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med annenvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig T. Aaruk):

– – –

Dahl tørket fisken og den 12. august leverte han et parti på 10 225 kg og den 4. september restpartiet på Bodø Fryseri og Kjølelager på Kvitberget i Bodø. Dette kjølelager disponertes av A/S Klippfiskeksport. Den 5. september samme år fikk Dahl et forskudd på kjøpesummen stort kr. 40 000,00 og den 17. september et ytterligere forskudd på kr. 7000,00. Senere viste det seg imidlertid at fisken var befengt med rødmidd og var dessuten brent under tørkingen. Av denne grunn nektet A/S Klippfiskeksport å gi fult oppgjør og erklærte at de ville heve kjøpet. Knut Dahl gikk ikke med på dette og klaget til forliksrådet som henviste saken til retten. Ved stevning av 17. januar 1948, innkommet til retten 29. januar 1948, har så Knut Dahl reist nærværende sak mot A/S Klippfiskeksport. – – –

Retten skal bemerke:

I. Det foreligger ikke noen annen kontrakt om salget enn sluttsedlene av 28. mai og 6. juni 1947. Det er derfor betingelsene i sluttsedlene som må legges til grunn hvis det ikke finnes godtgjort at partene var enige om en annen ordning. Sluttseddelen av 28. mai er etter sin ordlyd både en salgskontrakt og en arbeidskontrakt. For det første sier den at Knut Dahl selger til A/S Klippfiskeksport ca. 3500 vekter Lofot saltfisk-torsk av produksjonen 1947. For det annet påtar saksøkte seg å tørke den solgte saltfisk til klippfisk og levere den til A/S Klippfiskeksport så snart den er ferdigtørket. Etter sluttseddelen er det derfor ikke tvilsomt at eiendomsretten til fiskepartiet er gått over på kjøperen fra den på sluttseddelen anførte dato. Dette er for så vidt partene enige om.

Etter sluttseddelen er det også på det rene at Knut Dahl skulle utføre tørkingen for kjøperen som således står som produsent av klippfiskpartiet.

Som foran anført har imidlertid saksøkte hevdet at partene var enige om en annen ordning enn det som fremgår av sluttseddelens ordlyd. Partiet ble nemlig tilbudt som klippfisk og akseptert som sådan av kjøperen. Men de opprinnelige sluttsedler lydende på klippfisk ble forandret til saltfisk av kvotemessige grunner. Forholdet er nemlig at norske klippfiskeksportører blir tildelt en eksportkvote som beregnes på grunnlag av hver eksportørs egenproduksjon av klippfisk. Som egenproduksjon regnes tilvirkning frem til ferdig klippfisk fra råfisk og fra saltfisk. Sluttsedlene ble derfor bare tilsynelatende forandret, men dette innebar ikke noen realitet partene imellom. Spørsmålet blir da om saksøkeren har forstått bakgrunnen for utstedelsen av de nye sluttsedler, eller som det hevdes fra hans side, om han hadde den oppfatning at salget gjaldt saltfisk i henhold til kontrakten. – – –

Et moment som tyder sterkt på at begge parter anså saksøkte som eier og produsent av klippfisken er at det var enighet om at saksøkeren skulle innmelde partiet som egenproduksjon ved en pålagt oppgave til De norske Klippfiskeksportørers Landsforening sommeren 1947. Det har i høy grad formodningen mot seg at et velrennomert firma som saksøkte gir uriktige opplysninger til en organisasjon som må sidestilles med offentlige myndigheter. Om så var tilfelle, antar en ikke at saksøkeren har vært innforstått med dette.

Saksøkte har nevnt en rekke momenter som etter hans mening trekker i retning av et klippfisksalg. Det er f. eks. ikke avtalt noe om tørkepenger, ikke ført kontroll ved tørkingen, ikke sendt avregning etter hvert som tørkingen skred frem, bare oppgitt omtrentlig kvantum osv. Men dette kan forklares ved bestemmelsen i kontrakten om at oppgjøret skulle foretas i Bodø etter klippfiskpris. Da ville de fleste av disse spørsmål automatisk løses. Det er videre nevnt at saksøkeren uten innsigelser har funnet seg i at det 5. september 1947 ble utbetalt forskudd på klippfisk og at han selv i skriv av 15. samme måned har brukt uttrykket Finnmarks-klippfiskparti. Men dette kan ikke tillegges noen avgjørende vekt, idet partiet på den tid vitterlig var omdannet til klippfisk. Dessuten er det naturlig at en alminnelig fisketilvirker ikke veier sine benevnelser så omhyggelig som en rutinert forretningsmann.

Etter en gjennomgåelse av sakens bevisligheter synes det å være på det rene at saltfiskpartiet ble saksøktes eiendom ved undertegnelsen av sluttseddelen og at saksøkeren skulle tørke den solgte fisk på saksøktes vegne. Men leveringen av saltfisken er ikke foretatt idet selgeren begynte å tørke fisken mens den var i hans besittelse. Noen bestemt leveringstid eller sted synes således ikke ha eksistert for saltfiskpartiet.

Men etter kontrakten skulle både levering og betaling finne sted i Bodø når saltfisken var ferdigtørket til klippfisk. Etter kjøpslovens § 17 bærer derfor selgeren risikoen for fisken inntil levering er skjedd. Men i nærværende tilfelle er dette ingen urimelighet mot selgeren. Etter sluttseddelen får han de gunstige klippfiskpriser for sin saltfisk og sitt arbeid med tørkingen og fremføringen til Bodø. Disse priser ligger noe over det han ville ha fått på basis av saltfiskvekt og tørkeomkostninger m.v. Men da må han også finne seg i å bære risikoen inntil fisken er levert. Den samme risiko ville han ha hatt hvis det hadde vært en ren avtale om klippfisksalg med levering Bodø.

Om saksøkte har oppfattet kontrakten som klippfisksalg eller saltfisksalg med plikt for selgeren til å tørke fisken og levere den i Bodø, har for så vidt ingen betydning for sakens utfall. Hvis selgeren har holdt seg til kontrakten og ikke hatt forståelsen av at den var mer eller mindre proformaverk, må saken avgjøres på det grunnlag. Men på grunn av sluttseddelens særegne bestemmelser om betaling og levering, blir resultatet det samme også for saksøkte. Firmaet skulle betale klippfiskpris i alle tilfelle. Men saltfisksalget medførte den store fordel for firmaet at det etter egen oppfatning ble stående som produsent av klippfiskpartiet og brukte dette i sin oppgave til de kvotefordelende myndigheter.

Om De norske Klippfiskeksportørers Landsforening vil godta denne fremgangsmåte blir et spørsmål som ligger utenfor denne sak.

I forholdet mellom partene ville denne ordning ha fungert tilfredsstillende hvis alt hadde gått normalt, det vil si at fisken var blitt levert uten mangler. Kontrakten (sluttseddelen) har ingen bestemmelse om hvem som skulle bære risikoen for fisken under tørkingen. Det er greitt at hvis det kan påvises skyld fra selgerens side. er han ansvarlig for manglene. Men i det foreliggende tilfelle er det ikke påstått noe om at manglene ved fisken, nemlig at den var brent og hadde rødmidd, skyldes uaktsom eller dårlig behandling fra selgerens side. Det er på det rene at sommeren 1947 var et særdeles dårlig år for tørking av klippfisk slik at uhell lett kunne inntreffe.

Etter dette blir det kjøpslovens vanlige regler om mangler ved salgsgjenstanden som må legges til grunn. I kjøpslovens § 44 heter det at ved avgjørelsen av om salgsgjenstanden lider av en mangel, blir å legge til grunn det tidspunkt da vågnaden gikk over på kjøperen for så vidt mangelen ikke er hitført ved selgerens forsømmelse. Etter kjøpslovens § 17 er det selgeren som bærer vågnaden for salgsgjenstandens tilfeldige undergang eller forringelse inntil levering er skjedd. Det er altså leveringen som er avgjørende både for risikoens overgang og for mangelens konstatering. Dette gjelder uten hensyn til om mangelen skriver seg fra en tilfeldig begivenhet eller fra gjenstandens egen beskaffenhet eller fra dens behandling.

I nærværende sak har det vært reist spørsmål om når levering er skjedd. Selgeren har hevdet at det er ved innlevering til Bodø Fryseri og Kjølelager, som disponertes av kjøperen. Kjøperen derimot har fremholdt at levering av klippfisk først skjer ved «annammelsen», det vil si vrakingen. Først da blir klippfisken sortert i klasser slik at det er mulig å bestemme prisen for partiet. I dette spesielle tilfelle er retten tilbøyelig til å gi kjøperen medhold idet det i kontrakten står at betaling skal skje ved levering. Det må da ha vært tenkt på det øyeblikk da vrakervesenet har sortert fisken, før denne tid var det vel ikke mulig å gi oppgjør. Dette støttes også av bestemmelsen i § 1 i lov av 30. september 1921 om vraking av klippfisk hvor det sies at partier på over 500 kg klippfisk vrakes senest idet levering skjer. Etter loven skulle det således ikke være høve til å levere fisk før den er vraket.

Etter rettens mening er det her ikke nødvendig å slå fast når levering i kjøpslovens forstand er skjedd. Etter gjeldende rett er nemlig den omstendighet at mangelen viser seg etter leveringen ikke til hinder for at den gjøres gjeldende senere når den har vært til stede i leveringsøyeblikket. Men dette forutsetter at mangelen ikke har vært synlig ved den undersøkelse som kjøperen plikter å foreta etter kjøpslovens § 51. Det er opplyst at klippfisken får rødmidd på grunn av saltet og fremkommer ved for sterk varme under tørkingen. Rødmidden kan ikke sees utenpå fisken men konstateres ved å skjære opp fisken og undersøke langs ryggraden. Denne undersøkelse må foretas av fagfolk og etter gjeldende praksis ville rødmidden først ha blitt oppdaget ved vrakingen av fisken. Selv om en godtar at levering er skjedd ved innlevering på kjølelageret, har derfor selgeren risikoen for en mangel som først kommer til syne ved vrakervesenets undersøkelse. Men da er forutsetningen at det reklameres straks mangelen blir oppdaget.

II. Reklamasjonen.

Saksøkeren har hevdet at reklamasjonen er for sent fremsatt. Etter kjøpslovens § 52 plikter kjøperen i handelskjøp straks å underrette selgeren om at han vil påberope seg mangelen. I det fremlagte skriv av 10. november 1947 fra megler Tingvoll til A/S Klippfiskeksport fremgår det at disponent Rasmussen i en telefonsamtale den 5. november samme år har gjort innsigelser på grunn av at fisken var befengt med rødmidd. Etter de fremkomne opplysninger er dette første gang saksøkte har reklamert. Da saksøkeren en gang mellom 10. og 20. november s. å. kom til Bodø i anledning oppgjøret, fikk han beskjed av saksøkte om at denne ville heve kjøpet, idet fiskepartiet ble stillet til selgerens disposisjon mot at han betalte tilbake det mottatte forskudd. Noen skriftlig reklamasjon kan ikke sees å foreligge og den muntlige reklamasjon er etter megler Tingvolls vitneforklaring fremkommet ved at han purret på saksøkte etter sin provisjon for formidlingen av salget. Det synes således at saksøkte har vist en meget passiv opptreden etter at mangelen ble oppdaget. Det er ikke blitt klarlagt nøyaktig når dette var. men når det gjelder den omstendighet at fisken var brent, antar en at dette var synbart da fisken ble innbrakt på kjølelageret. Det er da heller ikke gjort innsigelser over denne mangel og en forutsetter derfor at den var av mindre betydning. Det er rødmidden som har vært den vesentlige mangel og denne kunne først oppdages ved vrakingen. Etter saksøktes forklaring ble vrakingen ikke gjennomført idet fisken var så dårlig, over 35 % rødmidd, at vrakningsattest ikke kunne utstedes. Men en savner nøyaktige opplysninger om når denne besiktigelsen ved offentlig vraker fant sted.

I sitt tilsvar av 20. februar 1948 har saksøkte opplyst at det gikk noen få dager fra innleveringen til besiktigelsen, men under hovedforhandlingen hevdet han at det nok hadde gått noe lengre tid uten at han kunne oppgi dette bestemt. Den 17. september 1947 er det ifølge saksøktes bøker debitert saksøkerens konto kr. 7000,00 i henhold til hans anmodning om forskudd av 15. samme måned. Det har da formodningen mot seg at saksøkte på dette tidspunkt har vært oppmerksom på mangelen idet han har betalt uten forbehold. Men selv om en går ut fra at det gikk så ekstraordinært lang tid som i slutten av september eller begynnelsen av oktober 1947 før vrakervesenets besiktigelse fant sted, så er det ennå gått 4-5 uker før reklamasjonen bevislig er fremsatt.

Retten finner etter dette at lovens reklamasjonsfrist, som i handelskjøp er straks, er oversittet. I dette tilfelle hadde det vært særlig grunn for saksøkte til å reagere hurtig, idet det var gått så lang tid mellom opplegningen på kjølelageret og vrakervesenets besiktigelse. Når saksøkte ikke hørte noe på så lang tid, måtte han gå ut fra at vrakingen var utført og fisken funnet i orden. Han har derfor krav på oppgjør etter klippfiskpriser i samsvar med sluttseddelen. Hans påstand går imidlertid ut på betaling for saltfisk med tillegg av tørkeomkostninger. Da dette beløp antas å ligge under klippfiskprisen for samme fiskeparti, tas påstanden til følge med den forandring at prosessrenten settes til 4 % p. a. – – –

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Torgeir Moi, sorenskriver T. Njaa og hjelpedommer Astrup Rindahl med sakkyndige domsmenn overvraker Ludvig Ludvigsen og vraker L. Sannes):

– – –

Lagmannsretten skal bemerke:

Det er på det rene at klippfiskpartiet på grunn av det dårlige tørke – resultat innbrakte mindre enn saltfiskverdien. Tvisten gjelder egentlig hvem av partene som skal bære risikoen eller eventuelt ha ansvaret for det dårlige tørkeresultat.

Når sluttsedlene sees i sammenheng med megler Thingvolds brev av 31. mai 1947 til Dahl, hvorved den ene sluttseddel ble oversendt ham, ligger det nær å se avtalen – på tross av dens form – som en avtale om kjøp av klippfisk. Imidlertid har A/S Klippfiskeksport fremholdt at kontrakten i virkeligheten må sees som inneholdende to avtaler, nemlig en avtale om kjøp av saltfisk og en arbeidsavtale om tørking av saltfisken til klippfisk. I samsvar med dette syn har A/S Klippfiskeksport gitt uttrykk for den oppfatning – som for øvrig deles av Knut Dahl – at eiendomsretten til saltfisken gikk over allerede ved kontraktsslutningen. Ut fra samme oppfatning har A/S Klippfiskeksport videre i oppgaver til De Norske Klippfiskeksportørers Landsforening oppgitt å ha kjøpt saltfisken av Knut Dahl og har i samsvar med gjeldende påbud til tilvirkere av klippfisk anmeldt partiet som A/S Klippfiskeksports egenproduksjon av klippfisk. Det er for øvrig ubestridt opplyst at Dahl ut på sommeren 1947 fikk underretning fra A/S Klippfiskeksport om at han ikke måtte foreta noen anmeldelse av klippfiskproduksjonen, og det er på det rene at han ikke har foretatt noen slik anmeldelse – hva han ville vært forpliktet til, om han var den virkelige tilvirker av partiet. Det er videre på det rene at Dahl, før tørkingen begynte, veide saltfisken, og at begge partiene utgjorde 4953 vekter. Dette ville for så vidt vært unødvendig, dersom kontrakten angikk et rent klippfisksalg. Endelig er det på det rene at A/S Klippfiskeksport hadde økonomisk interesse av å oppnå størst mulig egenproduksjon av klippfisk. Derved ville nemlig A/S Klippfiskeksport i henhold til gjeldende kvotefordelingsbestemmelser kunne oppnå større eksportkvote av klippfisk.

På bakgrunn av dette synes det naturlig og rimelig å forstå sluttsedlene slik at de inneholder avtale om reelt kjøp av saltfisk og i forbindelse dermed reell arbeidsavtale om tørking av saltfisken til klippfisk.

Spørsmålet er da om Dahl ved avtalen om at oppgjør skulle skje for fisken i ferdigprodusert stand som klippfisk og etter klippfiskpris, har overtatt risikoen for tørkeresultatet.

Lagmannsretten antar at en klippfisktørker vanligvis ikke overtar noen risiko eller noen garanti for tørkeresultatet, men bare blir ansvarlig for dette for så vidt det skyldes forsettlig eller uaktsomt forhold fra hans side. Lagmannsretten er som anført kommet til at der foreligger et reelt kjøp av saltfisk og er for så vidt i overensstemmelse med partenes egen oppfatning. Den omstendighet at selgeren av saltfisken har påtatt seg tørkingen av denne til klippfisk, antas i og for seg ikke å bevirke noen endring i spørsmålet om risiko og ansvar for ham som tørker. I foreliggende tilfelle innebærer imidlertid avtalen om oppgjør etter klippfiskpris at Dahl som tørker av saltfisken ville få marginen mellom saltfiskpris og klippfiskpris som godtgjøring for arbeidet med tørkingen. Etter det opplyste ville denne margin normalt ha gitt ham høyere tørkelønn enn vanlig. Det er derfor naturlig og rimelig å forstå avtalen slik at Dahl til gjengjeld for denne utsikt til høyere tørkelønn har overtatt risikoen for at der ble noen margin overhodet. Derimot finner lagmannsretten ikke å kunne anta at han har påtatt seg noen videregående risiko, som i tilfelle ville kunne redusere det beløp han etter avtalen om salget av saltfisken hadde krav på for denne. Etter den oppfatning A/S Klippfiskeksport har hatt av avtalen som omfattende et reelt kjøp av saltfisk og av tidspunktet for eiendomsovergangen, kan lagmannsretten heller ikke anta at A/S Klippfiskeksport har ment at Dahl skulle ha en videregående risiko. Lagmannsretten antar for øvrig at ingen av partene ved avtalen forutsa at tørkeresultatet skulle bli så slett som det ble, og at A/S Klippfiskeksport derfor heller ikke har hatt betenkeligheter mot selv å overta en mulig videre risiko sett i relasjon til de fordeler som oppnåddes ved at firmaet kunne fremtre som tilvirker av klippfisk. Der er heller ikke noe holdepunkt for å anta at Dahl har garantert et vellykket tørkeresultat.

Spørsmålet er da om der fra Dahls eller hans folks side er utvist erstatningsbetingende forsømmelighet under tørkingen. Av herredsrettens dom fremgår det at det ikke var påstått at manglene ved klippfisken, nemlig at den var brent og befengt med rødmidd, skyldtes uaktsom eller dårlig behandling fra Dahls side. Denne innsigelse er først fremkommet i ankeerklæringen – henimot to år etter tørkingen og innsettingen av den ferdigproduserte vare på kjølelager. Det fremgår videre av herredsrettens dom at sommeren 1947 var særdeles dårlig for tørking av klippfisk, slik at uhell lett kunne inntreffe. Denne anførsel er ikke bestridt for lagmannsretten. Etter det opplyste var tørkeresultatet for Lofot-torsken som ble kjøpt ved den første sluttseddel, særdeles slett, idet hele partiet var så befengt med rødmidd at det ikke kunne vrakes. Etter det som foreligger må lagmannsretten legge til grunn at rødmidd skriver seg fra saltet, og at den videre utvikling av rødmidden vesentlig skyldes dårlige tørkeforhold. Lagmannsretten finner videre å måtte bygge på at det regelmessig vil være vanskelig for en tørker, mens tørkingen pågår, å konstatere tilstedeværelsen av rødmidd. Det er intet opplyst som tyder på at Dahl har vist forsømmelighet i så henseende, og skaden antas derfor for så vidt ikke å skyldes ham.

Det er på det rene at Lofot-partiet dessuten var brent – til dels sterkt brent slik at 4050 kg klippfisk bare kunne selges som «filler» – og at hele partiet måtte selges til sterkt redusert pris. Det er ikke for lagmannsretten fremkommet opplysninger som kan gi grunnlag for lagmannsretten til å skjønne over hvor meget av prisreduksjonen som skyldes rødmidden, og hvor meget som skyldes at klippfisken var brent. Etter de opplysninger som foreligger, har lagmannsretten heller ikke grunnlag for å fastslå at brenningen skyldes forsømmelighet eller dårlig behandling under tørkingen – spesielt hensett til de ekstraordinært dårlige tørkeforhold. som bevirket at klippfiskpartiene det året i uvanlig utstrekning ble skadet ved brenning. Ved vurderingen av de påberopte beviser for at det skyldtes forsømmelighet fra Dahls side at fisken ble så brent, har lagmannsretten lagt stor vekt på at denne påstand er fremkommet så sent. Det synes lite rimelig å pålegge Dahl bevisbyrden for at brenningen ikke skyldtes uaktsomhet fra hans side, når denne Innsigelse er fremkommet så sent at det gjør det meget vanskeligere for ham å fremskaffe nødvendige opplysninger til gjendrivelse av påstanden.

Etter dette kommer lagmannsretten til det resultat at Dahl har krav på betaling for den leverte saltfisk. A/S Klippfiskeskport har ikke gjort innsigelse mot at saltfisken ble utveld til 4953 vekter, men har påberopt seg at den skulle ha vært sortert, og at det er uriktig, når Dahl krever oppgjør etter pris for samfengt fisk for hele partiet. Denne innvending antas ikke å kunne føre frem, da A/S Klippfiskeksport hadde full anledning til å vareta sine interesser i så henseende ved oppveiingen av fisken og overtagelsen av eiendomsretten til den, før tørkingen begynte. Lagmannsretten finner etter dette at Dahl har krav på oppgjør for 4953 vekter samfengt saltfisk etter en maksimalpris av kr. 72,00 pr. 100 kg eller kr. 14,40 pr. vekt. Dette utgjør kr. 71 323,20. Herav har han mottatt kr. 47 000,00 og har således et restkrav på kr. 24 323,20. – – –