Rt-2003-1312

Dommer Stabel: Saken gjelder krav om prisavslag ved kjøp av fast eiendom – spørsmål om manglende lydtetthet mellom hovedleilighet og hybelleilighet.

 

(2) I mai 1998 kjøpte Kjersti Hagen og Jan-Ingar Hagen – heretter kalt Hagen – grunn med påstående hus i Solhaugveien 12 i Skedsmo kommune. Selger var Tenk-Bygg AS som utbygger og byggherre. I prospektet het det at underetasjen skulle inneholde en hybelleilighet med separat inngang.

 

(3) Etter overtakelsen i oktober 1998 fremmet Hagen krav om prisavslag og erstatning på grunn av forsinkelse og mangler ved huset. Han holdt også tilbake en del av kjøpesummen. Blant annet reklamerte Hagen på manglende lydtetthet mellom hybeldelen og resten av boligen. Det ble gjort gjeldende at kravene i Byggeforskrift 1987 om luftlydisolasjon og trinnlydnivå mellom rom i forskjellige boenheter i flerfamiliehus ikke var tilfredsstilt. Kravene ble ikke godtatt av Tenk-Bygg, som for så vidt gjaldt lydforholdene hevdet at disse kravene i byggeforskriften ikke kom til anvendelse.

 

(4) Hagen tok ut stevning i oktober 1999. Tenk-Bygg gikk til motsøksmål med krav om restkjøpesummen. Oslo byrett avsa 3. april 2001 dom som i det vesentlige ga Hagen medhold. Byretten la til grunn at den manglende lydisolering mellom hoveddel og hybelleilighet utgjorde en mangel, og utmålte skjønnsmessig et prisavslag på kr 150.000 for dette. Domsslutningen lød slik:

«I HOVEDSØKSMÅLET

1. Tenk Bygg AS dømmes til innen to uker fra forkynnelse av denne dom å betale til Jan Ingar og Kjersti Hagen prisavslag og erstatning for mangler ved kjøp av Solhaugveien 12, med fradrag av tidligere tilbakeholdt beløp, til sammen kr 28.186 – kronertjueåttetusenetthundreogåttiseks – med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra 28.10.98 og til betaling skjer.

 

2. Tenk Bygg AS dømmes til på egen kostnad å besørge flytting av garasjen på Solhaugveien 12 i samsvar med pålegg fra bygningssjefen i Skedsmo kommune dersom kommunen ikke godkjenner garasjens nåværende plassering.

 

I MOTSØKSMÅLET

Jan Ingar og Kjersti Hagen frifinnes.

HVA GJELDER BEGGE SØKSMÅL

Tenk Bygg AS dømmes til innen to uker etter forkynnelse av denne dom å betale til Jan Ingar og Kjersti Hagen erstatning til dekning av saksomkostninger i hovedsøksmål og motsøksmål med til sammen kr 143.775 – kroneretthundreogførtitretusensyvhundreogsyttifem.»

 

(5) Tenk-Bygg anket til Borgarting lagmannsrett. Forut for behandlingen i lagmannsretten hadde Skedsmo kommune truffet vedtak om ikke å utstede ferdigattest på huset, under henvisning til at det ikke tilfredsstilte byggeforskriftens krav til lydisolering. Under ankeforhandlingen trakk Tenk-Bygg anken over alle krav med unntak av prisavslaget knyttet til manglende lydisolering. Lagmannsretten avsa 28. juni 2002 dom ( LB-2001-1913) med slik domsslutning:

«I hovedsøksmålet:

1. Så langt anken er opprettholdt, frifinnes Tenk-Bygg AS mot å betale til Jan Ingar og Kjersti Hagen 68.300 – sekstiåttetusentrehundre – kroner med tillegg av rente etterforsinkelsesrenteloven § 3første ledd første punktum fra 17. april 2001 til betaling skjer.

 

2. For øvrig heves saken.

 

3. Hver av partene bærer sine omkostninger for byretten og lagmannsretten.

 

I motsøksmålet:

1. Jan Ingar og Kjersti Hagen dømmes til å betale til Tenk-Bygg AS 190.114,10 – etthundreognittitusenetthundreogfjorten 10/100 – kroner, med tillegg av rente etterforsinkelsesrenteloven § 3første ledd første punktum fra 14. november 1998 til betaling skjer.

 

2. I saksomkostninger for byretten betaler Jan Ingar og Kjersti Hagen 3.000 – tretusen – kroner til Tenk-Bygg AS.

 

3. For øvrig tilkjennes ikke omkostninger.

 

I begge søksmål:

Oppfyllelsesfristen er 2 – to – uker fra forkynnelse av lagmannsrettens dom.»

 

(6) Lagmannsrettens flertall kom til at det ikke var avtalt at hybelleiligheten skulle være lydisolert i samsvar med byggeforskriftens krav til flerfamiliehus, og at det derfor ikke forelå noen mangel. Mindretallet – en lagdommer og to av meddommerne – kom til at det forelå en mangel.

 

(7) Hagen har anket til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen. Saken står i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten. Nytt for Høyesterett er at fylkesmannen i Oslo og Akershus 9. september 2003 har stadfestet kommunens vedtak om ikke å utstede ferdigattest. Hagen opprettholder dessuten ikke lenger en anførsel om at lydforholdene utgjør en mangel også uavhengig av et eventuelt brudd på byggeforskriften. Om saksforholdet og om anførslene for de tidligere instanser vises til dommene.

 

(8) Kjersti Hagen og Jan-Ingar Hagen har i korte trekk gjort gjeldende:

 

(9) Lagmannsretten har tatt feil når den har lagt til grunn at manglende oppfyllelse av de offentligrettslige krav i medhold av plan- og bygningsloven ikke er en mangel. Det er avhendingslova som regulerer forholdet, og § 3-1 kommer til anvendelse. Det er, sammenholdt med salgsprospektet, inngått en avtale om kjøp av enebolig med separat hybelleilighet i kjelleren. Avtalens punkt IX gjør selger ansvarlig for at alle offentligrettslige krav er oppfylt i forbindelse med salget. Det er ikke inngått noen avvikende avtale i henhold til avhendingslova § 3-2 annet ledd.

 

(10) Boligen tilfredsstiller ikke de offentligrettslige krav på området. Veiledningen til byggeforskriften av 1987 kap. 52:311 viser at når deler av enebolig planlegges brukt til utleie til en annen husstand i selvstendig boenhet, gjelder kravet til lydisolering mellom boenhetene som for flerfamiliehus. Sokkelleiligheter i enebolig er nevnt som typisk eksempel. Hva som er planlagt, må vurderes objektivt ut fra husets art. Sokkelleiligheten var her en separat enhet med egen inngang, noe som fører den direkte inn under forskriften. At byggesøknaden kun nevnte én boenhet, er ikke avgjørende, denne var utformet av Tenk-Bygg før kjøpsavtalen og var ikke en del av denne. Dette forhold har heller ikke vært kjent for Hagen, som i denne sammenheng må betraktes som en vanlig forbruker uten særlig fagkunnskap.

 

(11) Hagens uttrykte ønske om ekstra god lydisolering kan ikke tas til inntekt for at han forsto at det ikke dreiet seg om et flerfamiliehus.

 

(12) At forskriftens krav til lydisolering ikke er oppfylt, er lagt til grunn av Skedsmo kommune, som har nektet å gi ferdigattest før forholdet er utbedret. Fylkesmannen i Oslo og Akershus har stadfestet dette vedtaket. At denne tolkingen er riktig, støttes av formålet med reglene, som er å sikre kvalitet på den del av boligmassen som er ment til utleie. Fylkesmannens vedtak er uansett bindende inntil det måtte bli overprøvd rettslig. Spørsmålet har stor prinsipiell betydning, og er neppe egnet for prejudisiell prøving i en sak der bygningsmyndighetene ikke er part.

 

(13) At kommunen eventuelt har gjort en saksbehandlingsfeil, ved ikke å oppfatte at byggesøknaden i realiteten gjaldt et flerfamiliehus, og ta dette opp med Tenk-Bygg, må Tenk-Bygg selv bære risikoen for.

 

(14) Kjersti Hagen og Jan-Ingar Hagen har nedlagt slik påstand:

«I hovedsøksmålet: Tingrettens dom pkt. 1 stadfestes.

I motsøksmålet: Tingrettens dom stadfestes.

For begge søksmål:

1. Tingrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes.

 

2. Tenk-Bygg AS betaler til Kjersti og Jan-Ingar Hagen sakens omkostninger for lagmannsretten og Høyesterett med tillegg av renter etter lov av 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling § 3, første ledd, første punktum fra forfall til betaling skjer.»

 

(15) Tenk-Bygg AS har i korte trekk gjort gjeldende:

 

(16) Det foreligger ingen mangel i avhendingslovas forstand. Huset er levert i henhold til avtale og spesifikasjon, nemlig som en enebolig med hybelleilighet. I betegnelsen enebolig ligger at det ikke dreier seg om et flerfamiliehus, og det er dermed hovedregelen i byggeforskriften som gjelder. Forskriften stiller ikke spesielle krav til lydisolasjon mellom rom innen samme boenhet. De krav som stilles til bjelkelagskonstruksjoner mellom etasjene i én og samme boenhet, er fulgt. Det er disse kravene som er uttrykkelig spesifisert i kjøpekontrakten. At Hagen ønsket, og fikk, en noe bedre lydisolasjon enn dette, viser at de var innforstått med at de strenge kravene som gjelder for flerfamiliehus, ikke gjaldt. Jan-Ingar Hagen er for øvrig utdannet tømrer, og har således større bygningskyndighet enn en vanlig forbrukerkjøper.

 

(17) Byggeforskriften krever ikke at enhver hybel eller hybelleilighet i en enebolig skal lydisoleres som for flerfamiliehus. Bygging av slike i sokler og kjellere er svært vanlig, og hovedregelen er at dette ikke utløser krav om ekstra lydisolering. Avgjørende etter forskriften er om det dreier seg om én eller flere boenheter. Dette må defineres av den som sender byggesøknaden, i dette tilfellet Tenk-Bygg. I byggesøknaden er det klart markert at det dreier seg om én boenhet. Vilkåret om at deler av eneboligen planlegges til bruk for annen husstand i selvstendig boenhet, er derfor ikke oppfylt. Et slikt prosjekt ville for øvrig ha en helt annen kostnadsramme, og det har formodningen mot seg at dette ble tilbudt Hagen.

 

(18) Byggetillatelsen ble gitt i henhold til Tenk-Byggs spesifikasjoner. Det avgjørende er her hva som er sagt med hensyn til én eller flere boenheter, ikke hva som måtte fremgå av tegningene. At kommunen i ettertid – for øvrig etter anmodning fra Hagen – har nektet å utstede ferdigattest, og at dette nå er stadfestet av fylkesmannen, har ingen betydning for mangelsspørsmålet. At Hagen ønsker en løsning det ikke er dekning for i avtalen, må de selv ta den økonomiske risikoen for. Det er fullt mulig å oppnå ferdigattest, f.eks ved å installere en dør mellom hybelleiligheten og hovedleiligheten.

 

(19) Fylkesmannens vedtak beror for øvrig på en feilaktig oppfatning av reglene.

 

(20) Tenk-Bygg AS har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes så langt den er påanket.

 

2. Tenk-Bygg AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

 

(21) Jeg er kommet til at anken fører frem.

 

(22) Spørsmålet i saken er om det er en kjøpsrettslig mangel ved huset at lydisoleringen mellom hovedleiligheten og hybelleiligheten ikke tilfredsstiller kravene som gjelder for flerfamiliehus i Byggeforskrift 1987 – forskrift 27. mai 1987 nr. 458. Jeg nevner at forskriften nå er erstattet av Forskrift om krav til byggverk 1997 – forskrift 22. januar 1997 nr. 33. Saken gjelder en overdragelse før bustadoppføringslova trådte i kraft 1. juli 1998 og reguleres dermed av avhendingslova, se denne lovs § 1-1 annet ledd.

 

(23) Tenk-Bygg sto for utbygging av boligfeltet Brånåsen i Solhaugveien i Skedsmo kommune. Ifølge prospektet skulle det omfatte åtte eneboliger med store tomter. Alle husene ville være i 2 ½ etasje, hvorav underetasjen skulle inneholde en hybel med separat inngang. Det het i prospektet:

«Alle husene får separat inngang til hybelleilighet i underetasjen.»

 

(24) Tenk-Bygg sendte som ansvarlig byggherre byggesøknad til Skedsmo kommune 2. oktober 1997. Den boligen Hagen senere kjøpte, ble her betegnet som en frittliggende enebolig med garasje/carport. Rubrikken for antall bruksenheter var fylt ut med 1, og spørsmål i skjemaet om forskriftene inneholder spesielle krav til lydforhold var krysset av med nei. Vedlagt søknaden fulgte tegningene av huset.

 

(25) Bygningsrådet godkjente søknaden i møte 2. desember 1997. I saksframlegget ble det under beskrivelse av problemstilling lagt til grunn at søknaden gjaldt oppføring av enebolig samt garasje/carport. Det ble bemerket at ca. halvparten av bruksarealet i underetasjen ville bli innredet til hybelleilighet. Søknaden ble godkjent uten at det ble stilt spesielle vilkår vedrørende lydforholdene. Derimot ble det stilt krav om at skillekonstruksjonene mellom hovedleilighet og hybelleilighet skulle ha brannmotstand minimum B30.

 

(26) Kjøpekontrakten mellom Hagen og Tenk-Bygg er inngått 10. mai 1998. Kontrakten har en bestemmelse i punkt IX om offentligrettslige krav, der det heter:

«Selger er ansvarlig for at alle offentligrettslige krav er oppfylt i forbindelse med salget.»

 

(27) Skedsmo kommune har 1. april 2002 nektet å gi ferdigattest for huset, under henvisning til Byggeforskrift 1987 tabell 52:311 om luftlydisolasjon og trinnlydnivå mellom rom i forskjellige boenheter i flerfamiliehus. Vedtaket er etter klage fra Tenk-Bygg stadfestet av fylkesmannen 9. september 2003. Slik saken nå står, er det derfor allerede av denne grunn på det rene at ikke alle offentligrettslige krav er oppfylt. Det foreligger dermed en mangel etter avhendingslova § 3-1 første ledd sammenholdt med avtalens punkt IX, jf. også den uttrykkelige bestemmelsen i lovens § 3-2 annet ledd. Kommunen har imidlertid, under den nye behandling i anledning klagesaken, truffet følgende vedtak datert 27. mai 2003:

«Skedsmo kommune opprettholder sitt vedtak av 01.04.03. Anmodning om ferdigattest for Solhaugveien 2, 4, 6, 8, 10, 12 og 14 avslås inntil det er dokumentert at skillekonstuksjonene mellom boenhetene tilfredsstiller forskriftenes krav til en slik konstruksjon.

Dersom Høyesterett stadfester dom i Borgarting Lagmannsret sak 01-01913 A/03 blir anmodning om ferdigattest for boligene tatt opp til ny behandling.»

 

(28) Fylkesmannen har i sitt vedtak tiltrådt kommunens vurderinger og konklusjon, og uttalt:

«Rettstvisten knyttet til spørsmålet om mangel eller ikke mellom Kjersti og Jan Ingar Hagen, Solhaugveien 12 og Tenk-Bygg AS er anket til Høyesterett. Fylkesmannen finner som kommunen ikke grunn til å vurdere rettens lovforståelse i denne saken.»

 

(29) Selv om fylkesmannens uttalelse på dette punkt ikke er helt klar, må jeg legge til grunn at spørsmålet om ferdigattest kan komme til å bli vurdert på nytt dersom Høyesterett kommer til en annen forståelse av forskriften. Jeg finner det derfor nødvendig å gå nærmere inn på forståelsen av byggeforskriften på dette punkt.

 

(30) Forskriften kap. 52 gjelder lydforhold. Kapittel 52:3 gir kravspesifikasjoner for luftlydisolasjon, trinnlydnivå og etterklangstid angitt i særskilte tabeller for ulike boligtyper. Tabell 52:311 gjelder boliger. For det som er betegnet som småhus, stilles det ingen særskilte krav. For det som betegnes som flerfamiliehus, i parentes definert som «boligblokker, terrassehus, hybelhus, hybler i underetasje i eneboliger, internat o.l» stilles det derimot spesifiserte krav. I veiledningen til byggeforskriften, utarbeidet av Statens bygningstekniske etat, heter det i kommentaren til 52:311 Boliger:

«Med småhus menes i dette kapittel frittliggende eneboliger. Forskriften stiller ikke krav til lydisolasjon mellom rom innen samme boenhet. Planlegges deler av eneboligen til bruk for utleie til annen husstand i selvstendig boenhet, gjelder kravene til lydisolasjon mellom boenhetene som for flerfamiliehus. Typisk gjelder dette for sokkel leiligheter i eneboliger.»

 

(31) Avgjørende for om isolasjonskravene kommer til anvendelse er dermed om det dreier seg om et småhus eller et flerfamiliehus i forskriftens forstand. Slik jeg forstår forskriften og veiledningen, består forskjellen mellom et småhus og et flerfamiliehus i at et småhus bare har én boenhet, mens et flerfamiliehus består av flere selvstendige boenheter. I kravet til selvstendig boenhet ligger først og fremst at enheten er funksjonsmessig uavhengig av hovedleiligheten med hensyn til kjøkken, bad osv. Et sentralt moment vil dessuten være om den har separat inngang, eller om adkomsten må skje gjennom hovedleiligheten. Er en slik hybel eller hybelleilighet i en enebolig innredet med sikte på utleie til en annen husstand, foreligger flere boenheter.

 

(32) Det er på det rene at byggesøknaden var utfylt med angivelse av bare én boenhet. Også kommunens byggetillatelse må forstås slik at det var dette som ble godkjent. På den annen side viste de vedlagte tegningene at hybelleiligheten skulle ha separat inngang fra utsiden av huset, at den skulle ha eget bad, toalett og kjøkken, og at det ikke var planlagt noen gjennomgang mellom hovedleiligheten og hybelleiligheten. Det var således objektivt sett på det rene at den ville kunne tjene som en selvstendig boenhet for en annen husstand. Hvorvidt kommunen på dette tidspunkt burde ha sett den mulige uklarheten og tatt dette opp med Tenk-Bygg, er det ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til. Jeg går derfor heller ikke nærmere inn på om tillatelsen ville og kunne vært gitt dersom spørsmålet hadde blitt tatt opp, og Tenk-Bygg eventuelt hadde presisert at hybelleiligheten ikke var ment som en selvstendig boenhet.

 

(33) I forhold til Hagen som kjøper må det avgjørende være hva som er avtalt, jf. avhendingslova § 3-1første ledd. Det er uomstridt at byggesøknaden og bygningsrådets vedtak ikke var en del av kjøpekontrakten, og at Hagen heller ikke var kjent med disse dokumentene. I avtalen er det angitt at kjøpet omfatter tomtegrunn med oppført hus og dobbeltgarasje. Huset leveres i samsvar med spesifikasjoner som i bilag 1. Bilag 1, som er betegnet som rombeskrivelse i eneboliger felt 32-Brånåsen, beskriver gulvet mellom 1. etasje og underetasje som «14 mm eikeparkett, flytende lagt på 22 mm gulvspon». Bjelkelaget er nærmere beskrevet som «gulvspon på 220 mm bjelker, ilagt randisolering og steglydisolering, sikkerhetsfolie og paneler …».

 

(34) I kontraktens bilag 2, som var en oversikt over de endringer Hagen ønsket i forhold til standardbeskrivelsen i bilag 1, het det under avsnittet om hybeldel: «Lydvegg mot hovedleilighet: Lydhimling ut over eksisterende himling – gips – isolasjon.» De kostnadsmessige konsekvenser av dette tiltaket er angitt med 0. Det er videre en passus om at ventilasjon og avtrekk fra kjøkken ikke må bryte himlingen, men føres ut på kortvegg. Disse endringene kom inn fordi Hagen under kontraktsforhandlingene hadde vært svært opptatt av lydisoleringen mellom hovedleiligheten og hybelleiligheten.

 

(35) Det kontrakten her beskriver i bilag 1 og 2, er en lydisolering som ikke er i samsvar med forskriftens krav til flerfamiliehus. Dette er partene også enige om. Kontrakten må imidlertid her ses i sammenheng med prospektet, der det klart er gitt uttrykk for at det dreiet seg om en separat hybelleilighet. Også de vedlagte tegningene viste klart det samme. Som jeg har vært inne på, stiller byggeforskriften krav til lydisolasjon av selvstendige boenheter planlagt for utleie.

 

(36) Jeg antar at en vanlig kjøper vil legge betydelig vekt på at en separat hybelleilighet er egnet til utleie til utenforstående, med de inntektsmuligheter dette kan gi. Når slik utleie ikke blir mulig, eller i det minste blir praktisk vanskeliggjort ved at lydisolasjonen ikke tilfredsstiller de krav som gjelder mellom ulike boenheter, må dette ses som et avvik fra det en kjøper normalt kan forvente. Den uklarhet som her har oppstått, må Tenk-Bygg som selger og den profesjonelle part i avtaleforholdet være nærmest til å ta risikoen for.

 

(37) Det at Jan-Ingar Hagen var utdannet tømrer og således var mer bygningskyndig enn en vanlig kjøper, kan etter mitt syn ikke forandre dette utgangspunkt. At han utviste en betydelig aktivitet for å få bedret lydforholdene i huset, og at hans ønsker ble tatt til følge, kan heller ikke få særlig betydning. Jeg kan heller ikke legge vekt på at hans uttrykte plan for hybelleiligheten på dette tidspunkt var å leie ut til sin svigermor. Jeg tilføyer at hensikten bak forskriften tilsier en mest mulig objektiv vurdering av forholdene, ut fra boligens faktiske karakter. En boligeiendom som er utformet slik at separat utleie er mulig, bør, med mindre annet er særskilt avtalt, tilfredsstille de krav som gjelder til selvstendige boenheter.

 

(38) Jeg er derfor kommet til at boligen, når den ikke tilfredsstilte byggeforskriftens krav til lydisolering i flerfamiliehus, ikke var i samsvar med avtalen. Det foreligger mangel etter avhendingslova, og Hagen har krav på prisavslag etter lovens § 4-8 jf. § 4-12. Partene er enige om at prisavslaget i dette tilfellet utgjør 150.000 kroner. Dette gir et resultat i samsvar med byrettens domsslutning, som på dette punkt blir å stadfeste.

 

(39) Anken har ført frem, og Tenk-Bygg må i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven § 180 annet ledd jf. § 172 første ledd erstatte Hagen deres omkostninger for Høyesterett. Prosessfullmektigen har levert omkostningsoppgave på kr 66.738 hvorav kr 18.738 utgjør utgifter. Oppgaven legges til grunn. Medregnet mva utgjør det beløp som skal erstattes kr 78.258. De har også krevd erstattet sine omkostninger for lagmannsretten, noe de bør tilkjennes. For lagmannsretten leverte den daværende prosessfullmektig oppgave på kr 148.972 inklusive mva, hvorav kr 837 gjaldt motsøksmålet. Kroner 5.202 var kostnader. Oppgaven legges til grunn. Det samlede beløp som skal erstattes blir dermed kr 227.230.

 

(40) Jeg stemmer for denne dom:

I hovedsøksmålet: Byrettens dom pkt. 1 stadfestes.

I motsøksmålet: Byrettens dom stadfestes.

For begge søksmål:

1. Byrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes.

 

2. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler Tenk-Bygg AS til Kjersti Hagen og Jan-Ingar Hagen 227.230 – tohundreogtjuesjutusentohundreogtretti – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom, med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etterforsinkelsesrenteloven § 3første ledd første punktum, for tiden 12 – tolv – prosent årlig rente, fra forfall til betaling skjer.

 

(41) Dommer Rieber-Mohn: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

 

(42) Dommer Stang Lund: Likeså.

 

(43) Dommer Oftedal Broch: Likeså.

 

(44) Dommer Aasland: Likeså.

 

(45) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

 

dom:

 

I hovedsøksmålet: Byrettens dom pkt. 1 stadfestes.

I motsøksmålet: Byrettens dom stadfestes.

For begge søksmål:

1. Byrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes.

 

2. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler Tenk-Bygg AS til Kjersti Hagen og Jan-Ingar Hagen 227.230 – tohundreogtjuesjutusentohundreogtretti – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom, med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3første ledd første punktum, for tiden 12 – tolv – prosent årlig rente, fra forfall til betaling skjer.